Utvalgte utstillinger av Gleditschs modernisme-serie:

Sanatorium Stenersen (2025), Nasjonalmuseet, Villa Stenersen, Oslo
På gjensyn! Fra katta til Kunstsilo (2021), Sørlandet Kunstmuseum
Polymorphous Magical Substance (2017), Bergen Kunsthall
A Place by the Sea (2016) Noplace, Oslo og Frama, Copenhagen
Polymorphous Magical Substance (2016), Kunstnerforbundet, Oslo
White Lies (2015), Fotogalleriet Malmø

I utstillingen Sanatorium Stenersen på Nasjonalmuseet, Villa Stenersen, undersøkte Espen Gleditsch forholdet mellom arkitektur, landskap og omgivelser. Villa Stenersen ble tegnet av arkitekt Arne Korsmo på 1930-tallet, i en periode der modernistisk arkitektur ofte var nært knyttet til ideer om helse, lys, luft og kropp. Arkitekturen fra denne tiden var påvirket av medisinske og hygieniske idealer, og mange av modernismens prinsipper vokste frem i dialog med behandlingsinstitusjoner som tuberkulosesanatorier. Disse bygningene ble utformet for å gi pasienter tilgang til sollys, frisk luft og natur, og arkitekturen la til rette for opphold på terrasser og balkonger der pasienter kunne tilbringe store deler av dagen utendørs.

Gjennom fotografier av historiske sanatorier og helsearkitektur undersøker Gleditsch hvordan slike ideer har påvirket utviklingen av modernistisk arkitektur. Prosjektet peker på hvordan arkitekturens historie også er knyttet til medisinske og sosiale forestillinger om helse og livskvalitet, og hvordan disse ideene har satt spor i modernismens formspråk.

Verk fra utstillingen er innkjøpt av Nasjonalmuseet, Oslo Kommunes Kunstsamling og Equinor Art Programme.

Les mer om utstillingen på Nasjonalmuseet

Verket Weissenhofsiedlung inngår i en serie på fem fotografier som tar utgangspunkt i den berømte arkitektur­utstillingen Die Wohnung i Stuttgart i 1927. Utstillingen samlet noen av modernismens mest sentrale arkitekter, blant dem Le Corbusier, Mies van der Rohe og Walter Gropius, og presenterte nye ideer om boligarkitektur, materialbruk og måter å organisere det moderne livet på. Prosjektet regnes i dag som et av de viktigste manifestene for modernistisk arkitektur, og boligene som ble oppført som del av utstillingen står fortsatt som sentrale referanser i arkitekturhistorien.

Serien undersøker særlig forholdet mellom modernistisk arkitektur og farge. På grunn av utbredelsen av fotografi i svart hvitt gjennom store deler av 1900 tallet ble mange av modernismens bygninger oppfattet som hvite, selv om flere av dem opprinnelig var malt i sterke eller nyanserte farger. Denne historiske misforståelsen har bidratt til å etablere forestillingen om modernismen som «den hvite funksjonalistiske boksen», en idé som fortsatt preger hvordan perioden forstås i dag. Gleditschs fotografier peker på hvordan fotografiet selv kan ha vært med på å forme denne oppfatningen.

Bildet viser Weissenhofsiedlung, hvor flere av bygningene tegnet av Le Corbusier i dag inngår i UNESCOs verdensarvliste.

A Place by the Sea (2016) er en serie som undersøker historien bak villaen E-1027 som ble bygget på den franske rivieraen av møbeldesigner og arkitekt Eileen Gray. Huset ble ferdigstilt i 1929 og følger 1920-tallets funksjonalistiske prinsipper. Det ble laget som et sommerhus for Gray og kjæresten, redaktøren og arkitekten Jean Badovici.

Fem år senere forlot Gray både Badovici og villaen. Han ble i huset og i 1938 inviterte han Le Corbusier til å bo der i en måned. Den anerkjente arkitekten sendte Gray et brev for å rose hennes design. I løpet av sin tid i den rolige byen Roquebrune-Cap-Martin malte han to ekspressive veggmalerier på husets nakne vegger i kontrast til resten av bygget. Graffiti at Cap Martin skildrer Badovici og Gray nakne som sammensmeltet figurer og en tredje figur mellom dem – et symbol for det ønsket barnet som aldri ble født. Senere har det også blitt en tolkning av Gray sin biseksualitet. De følgene årene kom Le Corbusier tilbake og malte fem til veggmalerier.

Gray var rasende på Le Corbusier og så på det som vandalisme. Hun kom aldri tilbake til huset etter det. Etter krigen kom Le Corbusier tilbake til villaen for å restaurere veggmaleriene som ble skadet. Da ble han kjent med den pensjonerte rørleggeren Thomas Rebutato som eide tomten ved siden av og åpnet en restaurant der med en utsikt ned til E-1027. Le Corbusier fikk muligheten til å bygge en liten hytte på tomten i mot at han tegnet fem mindre hytter for Rebutato. Hytten på tomten ble ferdig i 1952.

Etter Badovici's død i 1956 ble villaen kjøpt av Marie-Louise Schelbert, en rik venn av Le Corbusier. Det sikret han tilgang til veggmaleriene, og i 1962 jobbet han for siste gang. Han tilbrakte sine siste sommere på hytta til han døde i 1965, mest sannsynlig fra et hjerteinnfrakt, mens han svømte ved huset. Etter Schelbert døde i 1982 ble eiendommen arvet av legen hennes og da begynte huset å frafalle. Dr. Kaegi solgte de unike møblene, sannsynligvis for å finansiere gambling gjeld og morfin avhengigheten sin. Han ble funnet knivstukket i huset og husokkupanter tok over – de ødela interiøret, knuste vinduer og tegnet på veggen. Det fortsatte frem til huset ble offentlig eiendel rundt tidlig 2000-tallet.

Siden den tiden har bygget vært gjennom en komplisert restaurering. Det var Le Corbusier sine veggmalerier som først satt i gang prosessen, noe som har vært kontroversielt da det har vært usikkert om de er kulturarv eller en brudd på integriteten til Grays arkitektur. Veggmaleriene på dette tidspunktet var i svært dårlig tilstand. På 1970-tallet ble en av de ødelagt av en lokal håndverker, og en kopi ble laget.

Eileen Gray sitt navn har blitt mindre kjent, noe som ledet til ryktet om at det var Le Corbusier som hadde tegnet mesterverket. Hun ble ofte beskrevet som en privat person, og rettet derfor aldri på feiltagelsen. Det gjorde heller ikke Le Corbuiser som inkluderte bilder av veggmaleriene i sine egne bøker uten å nevne Eileen Gray. Senere tilføyet han navnet hennes, men som Helen Gray. I dag kalles den vakre veien som leder til huset Promenade Le Corbusier. Fire av veggmaleriene har nå blitt restaurert og er en permanent del av den ikoniske villaen.

Les den originale teksten om serien A Place by the Sea skrevet av Espen Gleditsch her.

Espen Gleditsch (f.1983, Holmestrand, NO) har en mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo (2015).

Gleditsch arbeider hovedsakelig med foto. Prosjektene hans tar ofte utgangspunkt i historiske begivenheter, kunstverk eller arkitektur, hvor meningsforskyvninger og feiltolkninger har spilt en sentral rolle for deres virknings- og resepsjonshistorie. I tidligere utstillinger har antikk skulptur, arkitektur og farge vært tilbakevendende motiver. I arbeidene utforsker Gleditsch mekanismene bak historieskriving, konstruksjonen av historiske fortellinger, utilsiktede meningsforskyvninger og hvordan diffuse grenser mellom subjektiv erfaring og objektive fakta preger hvordan historiske narrativ etableres og formidles.

Gleditsch er innkjøp av Nasjonalmuseet, Henie Onstad Kunstsenter, Equinor Art Programme, Oslo Kommunes Kunstsamling, Haugar kunstmuseum, KORO, Universitetet i Oslo, Preus Museum, Møllersamlingen, Storebrands Kunstsamling, Utenriksdepartementet, Norges Bank og MoMA library, artist book collection.