Arbeidet med utstillingen startet da Ree fremdeles var i foreldrepermisjon, med nesten ingen tid til rådighet. Prosessen begynte med enkle skisser på papir, som over tid utviklet seg til en serie tegninger, før det fysiske arbeidet tok form i atelieret. Kunstneren arbeidet også inngående med modell, fysisk og digitalt, for å visualisere verkene i selve utstillingsrommet. Prosjektet har strukket seg over lengre tid enn tidligere arbeid, noe som har gitt verkene anledning til å modnes.

Arbeidene springer ut av en tematikk forankret i personlige erfaringer. Utgangspunktet for utstillingen er to drømmer, en fra barndommen, og en fra tiden som nybakt pappa. Fragmenter fra disse drømmene er videreført i utstillingen som tekster i to av verkene, den ene skrevet på skrivemaskin og den andre trykket med klassisk boktrykkerteknikk.

Materialmessig er arbeidene forankret i en tydelig håndverksbasert praksis. Marmorskulpturene er utført med meisel, lufthammer, rasp og slipestein, og flere av objektene i utstillingen - som pianokrakken - er fullstendig laget for hånd. I denne utstillingen har Ree også arbeidet med pidestaller som en integrert del av verkene – et element han har ønsket å utforske videre, både som en historisk referanse og som en forlengelse av skulpturen.

Egen oppvekst danner bakteppet for arbeidene. Ree har vokst opp i en familie med musikere, og referanser til instrumenter og lyd fungerer som et gjennomgående tema og som en atmosfære i utstillingen. For kunstneren deler klassisk marmorskulptur og instrumentmakeri interessante koblinger både visuelt og historisk.

Ree beskriver møtet med marmor som avgjørende for sin praksis. Materialet krever til tider fullstendig presisjon og tilstedeværelse. For kunstneren ligger det en egen verdi i nettopp dette – at uttrykket oppstår i det som ikke kan gjøres om.

Aksel Ree (f. 1993, Hamar) har en utdannelse i interiørarkitektur fra KHIO.

Den fragmenterte kroppen er et tydelig motiv i flere av Ree sine marmorreliefer. Fragmentene undersøker materialets mulighet til å tilnærme seg en opplevelse av hud. I marmorreliefene til Ree, vises de mest sårbare og intime delene av kroppen, som veksler mellom det klassiske og det samtidige. Med detaljerte ornamenter balanserer verkene på grensen til det kitschy og banale, samtidig som de trekker linjer til kunsthistorien og fortellingen om det androgyne.

Å jobbe i marmor, beskriver Ree, er den mest intime kunstneriske prosessen han kjenner ettersom det krever hele kroppen og hodet. I løpet av arbeidet trekker han ikke lenger et skille mellom materialet og hans egen hud. På et vis, opplever han at han alltid jobber i marmor - selv når han jobber i andre materialer.