aftensangen er et hus på Hamar

aftensangen er et blått hjerte i Himmelen

aftensangen er en sang

vi synger den til natten og

slutten på̊ barndommen

Han er en nattevandrer i byen - en vandrer som finner marmor.

I den temmelig gråbrune vinterbyen Oslo, hvor folk også virker kalde og nokså grå der de går fra hjem til skole, jobb og annet og hjem igjen, fra besøk hos tannlege eller andre og vil egentlig ha et varmt bad og omsorg, vandrer han lange strekker alene.
Flertallet venter på vår og blomster som har overlevd snø, noen reiser vekk for å kjenne på sol og myk varm sand under føttene.

Han gjør ikke det. Han finner marmor – marmor i byen. I det gråbrune finner han det hvite.

Sånn som i sist høst. Der lå en diger klump, helt sort, på en brukken grå pall, ute i byen. Formen ga et første inntrykk av en meteoritt eller noe fra en annen planet. Noe avskallet fra en annen verden. I årevis har folk bare gått forbi klumpen uten å registrere noe som helst. Svart som den var i alt det grå. Pallen har gitt etter, over lang tid. Han pirket borti og klumpen var steinhard, han pirket mer og den var hvit. Det kom fram noe lysende helt hvitt. En sjeldent hvit og hard marmor uten grå eller brune årer, ja sjelden vare.

Den var ikke fra nord, det visste han. Det finnes ikke så hard hvit marmor her.
En slik diger klump, kanskje 300 kilo, tar man ikke akkurat i lomma som nattevandrer. Ingen eier var i sikte, den var totalt forlatt. Den lå der bare og hadde ligget der lenge. Du aner ikke, han hadde så lyst på den klumpen!

Klumpen ble fraktet til hans studio. En blendende hvit verden oppstod, sakte, sakte, enda han jobbet intenst, fordi han meisler inn sarte små stilker, blader og blomster i marmoren. En verden langt fra byen og natta utviklet seg over tid, nesten uten pauser.

Da jeg sist så den, måneder senere, hadde en ufattelig merkelig og vakker hvit verden tatt over det sorte. Det hvite dekket nå rundt en fjerdedel av klumpen. Det virket ikke som det lå skisser bak utviklingen, men hender med verktøy som på et vis masserte og manet etterhvert fram en helt ny verden. En farlig skjønnhet og på et vis noe naturstridig vakkert hadde tatt over. Ett sted var noe skissert med blyant rett på marmoren. Det var noe ut av senter, lett på skrå, noe først ugjenkjennelig der det hang skeivt på steinen. Det var ikke en kraftfull form som de sterke blomstene, bladene og stilkene. Det var noe underlig slapt og rart, det endte i en myk spiss, som om spissen ventet på å bli blåst opp. Det var og noe kjent med formen. (En kroppslighet.)

Jeg vet ikke hva det ble til, den var enda ikke hogd.
Han maler på et vis fram et tredimensjonalt bilde i marmor, litt av gangen over dager og måneder.
Noen ganger kan det gå kjapt, som når en vanlig baderomsflis får liv av noe kroppslig, og resten forblir en flate. Andre ganger er det en bit fra gata, som passer i lomma eller ryggsekken.
Den kan igjen ende opp i å bli en skeiv finger som ligner på hans egen eller en tå han kjenner godt.

Han kan byen. Skarpe og myke steder i byen. Han heter Aksel Ree og er kunstner.

På fly Swissair Zurich – Oslo

A K Dolven. 23 april 2023