William Hammer, Christian Gravningen, Hilde Honerud, Ingri Haraldsen, Lin Wang, Nellie Jonsson, Tor Erik Bøe, Sidsel Bonde

__

Om vi ser på kunsthistorien med en samtidsforankret optikk, er stillebensjangeren et interessant trollspeil for hva slags virkelighet vi nå befinner oss i. Den danske kunstneren William Hammers Stilleben med jordbær og grønnsaker (1848) er skapt for et klassesjikt som ikke trengte å bekymre seg for sult, som jo var en fordel siden estetisk nytelse kun er mulig når private fornemmelser av lyst og sult overvinnes, ifølge Immanuel Kant. Lin Wang ødelegger effektivt idyllen i sitt skulpturelle stilleben, hvor menneskehodet presenteres på like linje med et kuhode. I den antropocene tidsalder er vi så dypt involvert i naturens kretsløp med industriell matproduksjon og menneskelig utarming av naturressurser at vi ikke lenger kan skyve vekk hverken vår egen sult, dyrs lidelse eller natur med borgerlig smak eller estetisk distanse.

I dag er dessuten penger og eksklusivitet smaksraffinementets underliggende barometer, ikke «lek med forstandskategorier», som Kant syns var så stas. Priser blir viktigere enn tingene selv over hele linja, ikke bare for de øvre klasser, slik Tor Erik Bøe kommenterer i sine «stilleben», hvor kvitteringer for matinnkjøp bli det sentrale, ikke matproduktene selv. Dokumentasjon er viktigere enn det faktiske. Å vise frem opplevelser for andre er viktigere enn å forstå hvordan våre erfaringer forandrer oss.

Det er fristende å tenke at dagens nød og uro tvinger frem det essensielle, men kriser skaper ikke nødvendigvis forståelse for hva vi egentlig trenger. I et av Hilde Honeruds fotografier ser vi to hender som overrisles av et hvitt fluidium, som kan være et melkeprodukt eller en håndsåpe, men som nærmest pornografisk skvetter og renner mellom fingrene. I et andre bilde, hvor vi ser en krukke med tilsvarende hvitt innhold, mangfoldiggjøres tingen i en vibrerende fantasitåke. Selv om mat ikke lenger formidles som intellektuell nytelse, som i Hammers maleri, er det likevel en regi som kobles til en kollektiv drømmeverden fremfor våre faktiske behov. Den slovenske filosofen Slavoj Zizek hevder at det som skaper begjær i oss ikke er noen skjult, privat impuls, men snarere lydigheten i forhold til de kollektive fantasiene om hva som er attråverdig vi finner i reklame, film og bøker. Coke is it, heter det i reklamen. Selv om det er høyst uvisst hva dette «it» er, markerer det selve fokuspunktet for vårt begjær, hevder han.

Kanskje det er derfor kunsten likevel kan være en inngang til noe annet enn den kapitalistiske kulturens tryllestøv, som i Christan Gravningens postpop malerier. De viser vanlige merkevarer, men det maleriske bærer med seg en virkelighetsimpuls: kanskje strøket og pigmentene skaper ny forankring for disse varene som noe hinsides reklamen, og slik gjenoppkoble betrakteren med noe vi faktisk trenger? Også i Nellie Jonssons skulpturer av matretter er fantasien brutt, siden maten fremtrer som noe kunstig, som skulptur, og dermed får oss til å tenke grundigere over hva vi ser uten å forføres av sult eller reklame. Slike tankebaner får sitt mest distinkte uttrykk i Sidsel Bondes skulptur Aks i øyenhøyde (2021) hvor kornet – maten – abstraheres fra kretsløpet av fantasibilder: form og innhold forenes, og i et minste felles multiplum for virkelighet som tankegjenstand og reelle behov.

Det er som om det som egentlig betyr noe, er noe vi må grave frem igjen fra dypene i det kunstige jordsmonnet som akkumuleres rundt oss. Graver vi dypt nok kan vi finne frem til noe virkelig verdifullt, som barnets lek, som Ingri Haraldsens har gravd seg inn til i Stemmeløs lekeplass (2023), som viser frem gamle leketøy som fremstiller dyr. Det er kanskje det Stilleben-tradisjonens moderne avleggere kan hjelpe oss med: stå stille, undres, tolerere tvetydighet, vente med å spise, vente med å konkludere, vente med å poste en oppdatering på en eller annen digital plattform.

/ Utstillingstekst av Kjetil Røed