I skrivende stund er det sommer, og som vanlig lever ikke dagene opp til forventningene. Jeg gjør alt riktig, står opp til rett tid, får i meg fiber- og proteinrik frokost, og legger inn en treningsøkt. Jeg burde ha sovet nok nå, regningene er betalt, jeg har mat i kjøleskapet og har ikke vondt noe sted. Her burde det være god plass til lykke og tilfredshet.

Likevel er ikke livet slik det skulle ha vært, sommerdagen føles som en leilighet som annonseres med «stort potensiale». Dette er ikke det jeg ønsket meg. Forestillingene inni meg om hvor bra alt skulle ha vært er større og mer fargerike enn det dagen rundt meg møter meg med. Skulle ikke sola egentlig ha skint kraftigere enn det den gjør nå?

For, dette er jo sommerdagen der jeg skulle ha vært ute på en øy i Oslofjorden, grillet i sola, smilt hysterisk og tilberedt ett eller annet i sjømat, med mye salat og en oransje eller naturlig vin til. Alt mens kameralinsa på en mobiltelefon fanger øyeblikket for sosiale medier. Smerten innimellom smilene, tegnene til alderdom som synes på (den hos overraskende mange veltrente) kroppen, ensomheten mellom de sosiale sammenkomstene, og måltidene man spiser alene synes ikke på Instagram eller Snapchat. Usikkerheten man kjenner på i sosiale sammenkomster lar seg ikke avbilde med mobilkamera. Slik må man male.

Derfor er det godt å se de nye bildene til Audun Alvestad. Her er mørke og ensomhet nok til oss begge. Bildene er til stor grad malt med varme blåtoner som norsk kunst knapt har sett i bruk på denne siden av årtusenskiftet. Komposisjoner av koloristisk blues som lager avgrensede rom av den typen man helst gjerne unngår. Karakterene i bildene ser ut til å aller mest ønske seg ut av bildeflaten.

Menneskeskikkelsene på bildene ser vi i sosiale settinger, fysiske aktiviteter og tilløp til mellommenneskelig utfoldelse. Men det blir med tilløpet. For de snakker jo ikke sammen, menneskene hos Alvestad. De løfter en hånd, åpner en munn, og glaner på eller forbi hverandre. Men det er en underlig stivhet i kroppene, de interagerer ikke. Det er som om de bare tilfeldigvis er plassert i samme rom, som skuespillere på en scene som venter på tekster og sceneanvisninger. De er plassert ved et bord, men vet ikke hvorfor. Her sykles heller ikke sammen, men hver for seg med god avstand. Der de bare ser ryggen til hverandre, når noen raser forbi, fanget som de er i sykkelløyper, som leder ingen steder.

Det er en grunnleggende svikt i kommunikasjon mellom menneskene i bildene, en ensomhet og resignasjon som er så sårt gjenkjennbar. Her er sosial dysfunksjon og tapte forestillinger.

Enkelte av dere som kjenner til Alvestads forrige verksserie blir kanskje overrasket i møte med disse nye. For malte ikke Alvestad relativt nylig så mye gladere bilder av menn i vannsklier, i utendørs svømmebasseng og andre lettlivede settinger med palmer rundt?

Svaret er ja, men nei. Riktignok pekte verkene vi så sist til en tradisjon av følsomme og ekstatiske verk som avbilder maskuline bad. Munch og hans samtidiges vitalisme. Popkunstens forkjærlighet for bassenger (da særlig hos David Hockney). En hel tradisjon av blasse fotografier av unge mennesker på bassengkanten fra 1970-tallet av (fra Tom Bianchi til Wolfgang Tillmans). Carsten Höllers sklie og saltvannsbasseng kan også trekkes inn som referanse for de forrige. Referanseverk som formidlet livsglede og utagering.

Men, la oss ta en titt tilbake på disse tilsynelatende sommerglade bildene som Alvestad malte sist. Selv her var det blåtoner, og mennesker som stod ensomme, enten de var alene i motivet eller ikke. Allerede her var det som om karakterene var malt inn i stramme komposisjoner, overrasket over å finne seg der, i settingen. Her var alt annet enn ekspressiv lykke. Det var snarere redsel for å føle feil, være feil, ikke fikse tingene.

Da de forrige bildene kom for et par år siden, var det lett å se dem som en drøm om eskapisme i en tid preget av pandemi og isolering. En tid da vi alle var keitete og innesperrede med våre separate drømmer. Da vi alle badet alene. I ettertid leser jeg like gjerne bildene fra den tida, de med bassenger, vannsklier og palmer som en slags dokumentasjon over å møte livet, med forventinger som livet aldri kan innfri.

Det var ikke mye eskapisme i motivene, snarere resignasjon. Ensomhet og sosiale parallelløp. Så disse sidene ved Alvestads kunstnerskap er altså ikke nytt. Faktisk kan vi finne igjen dette enda tidligere i kunstnerskapet. I den tidligere produksjonen til Alvestad var bildene fulle av pastell, og noe som likner likekjønnede par som levde livene sine i Berlin eller en tilsvarende kul plass. Fester og fargerike hverdager. Koselige rom med gjenstander, senger, og godt møblerte kjøkkener. Men selv i de bildene var det kontaktproblemer. Folk var som fremmede for hverandre, til og med der mennesker som lå nakne, i en intim setting, så de ut til å slite med å møtes. Folk levde i en pastellfarget virkelighet, men like fullt alene.

Ensomheten, de sosiale utfordringene, følelsen av å være alene med problemene sine, alt dette har vi altså sett hele veien hos Alvestad. Det nye nå er at det på et vis tetner seg til. Det er ikke mange spor av den pastellfargede og løfterik framtida, eller forestillinger om et liv på bassengkanten. Bare en og annen palme, og et og annet anstrøk av pastell er igjen. Det er få koselige gjenstander igjen også, rommene framstår mer som kulisser. Fargene er samtidig blitt blåere og mørkere, komposisjonen blir strammere, med utstrakt bruk av mørke fargeflater. Noe har skjedd, jeg tror det like mye ligger i tidsånden som hos Alvestad. Han har bare flyttet ensomheten inn i en ny tid. En annen tid enn de tidligere.

Alvestad og jeg er relativt jevnaldrende. Vi var ungdommer gjennom 1990-tallet, fullt av løfterik lek, morsomme metaperspektiver og nihilisme. Vi ble selvstendige gjennom det første tiåret av 2000-tallet, med dets enorme kulturelle vekst via internettets gjennombrudd, der vi lett kunne manøvrere fram et særegent jeg preget av interesser og referanser. Vi klarte oss gjennom det neste tiåret, som ble preget av sosiale medier og gryende polarisering, ved å flykte til rom laget for oss. Sånn som Berlin. Så tok pandemien oss alle. Riktignok reddet vi oss gjennom ved å holde på en drøm om et annet liv, et liv for lek og eskapisme med andre mennesker. En bedre tid på den andre siden av pandemien.

Den andre siden er nå. Med Putin på krigsstien, presidentkandidater i USA hentet fra geriatrien, en klode som varmes opp og stadig flere illiberale demokratier og autoritære despoter også i relativt nære land. Samtidig som vi blir pumpa full av sosiale medier, som nå er blitt sømløst innbakt i medielandskapet, av daglige fortellinger om hvem vi skulle vært, hva vi burde ha fått til, steder vi skulle ha oppsøkt, aktiviteter vi skulle ha utført. Der mengder av mennesker viser oss lykka som kunne ha vært vår. Hvis vi bare hadde gjort ting riktig. Jeg er sjeleglad for at jeg kan ty til Alvestads malerier som korreksjon!

-Bjørn Hatterud