I utstillingen ‘It’s always morning somewhere` belyses et fremtidshåp i en tid der vi tynges ned av store traumer og miljøødeleggelser. Som et svar til melankolien som kan holde oss nede, peker utstillingen mot et håp om at fremtiden kan formes gjennom aktive valg og en bevissthet om hvordan vi forholder oss til miljøet, men også til hverandre. I utstillingen møter vi et skulpturelt verk som strekker seg oppover og som vender seg i ulike retninger, og kan betraktes som en representasjon for en menneskeskikkelse eller en organisk vekst i utvikling. De seks fotografiske motivene henviser til naturens bestanddeler og menneskets posisjon i forhold til dem, og blir således bærere av referanser. Samtidig innehar de en ambivalens som strekker seg utenfor det som er blot synlig for oss. Som betrakter kreves det en aktiv deltagelse: for å oppdage motivene, må du bevege deg rundt skulpturen. Først da vil nye betydningslag synliggjøre seg, og nye medieringer ta form. Utstillingen inviterer på denne måten til refleksjoner rundt forholdet mellom mennesket og natur, melankoli og fremtidsoptimisme på et eksistensielt og allmennmenneskelig plan.

Hvilke muligheter har vi?