Tekstilene ser ut til å puste. I hendene til Hanne Friis blir meter på meter med håndfarget nylonorganza sydd sammen til et landskap av spenning mellom mykhet og tyngde, kropp og terreng. Det er en prosess som handler om nærvær og om gjennomsiktighet.

Det finnes noe kroppslig i Friis’ skulpturer. Foldene og de svulmende formene antyder hud, kjøtt og organer uten å skildre dem direkte. Verkene hennes beveger seg i et rom mellom det mikroskopiske og det monumentale: en lunge, et fjell, en bølge, et sår eller kanskje en geologisk formasjon i ferd med å oppstå. Gjennom en langsom og meditativ prosess med tusenvis av håndsydde sting forvandler hun organzaen til et skulpturelt felt av refleksjon og tilstedeværelse. Åpne vev og gjennomsiktige lag avslører både materialets dybde og dets tomrom, i en balanse mellom styrke og sårbarhet.

De skimrende tekstiloverflatene skaper et spill av lag og transparens, ikke ulikt de vibrerende fargetonene i maleri. Forankret i både maleri og skulptur utspiller Friis’ praksis seg i et rom mellom det abstrakte og det organiske, der materialet ser ut til å forandre seg mens vi ser på.

Det finnes en stille motstand i arbeidene, små forskyvninger der flater åpner seg og trekker seg sammen, der et fargefelt plutselig presser seg utover. De myke, taktile overflatene og de synlige sporene av tyngdekraften er bevisste gester som inviterer til en kroppslig tilnærming til verkene. Mellom foldene oppstår små mellomrom, som lommer og kanaler av lys der tekstilet slipper taket. Disse åpningene er ikke tomrom, men livgivende rom der verket puster, i en finstemt balanse mellom tyngde og letthet.

I kunsthistorien forbindes skulptur ofte med tyngde og varighet, med bronse, keramikk eller marmor. Friis vender på denne forestillingen og lar det myke bære tyngden, det skjøre romme det monumentale. Tekstilene hennes er heller ikke statiske; de bærer en frigjørende følelse av potensial, av bevegelse og liv som fortsetter å utfolde seg.

Til denne utstillingen viser hun også en serie fotografier som fanger et stille øyeblikk, et pust i observasjonen av et verk. Som et røntgenbilde av det indre trekker de oss tett innpå, så nært at vi befinner oss inne i selve veven, der ordet transparens får en dypere og mer glødende betydning.

Når Friis lar materialets egenskaper som vekt, tyngdekraft og spenning bestemme den endelige formen, minner hennes tilnærming om den amerikansktyske kunstneren Eva Hesse (1936–1970), som på 1960-tallet utforsket lignende ideer gjennom skulpturer i fiber og lateks. Hesse arbeidet i rommet mellom minimalisme og abstrakt ekspresjonisme og skapte sanselige og foranderlige installasjoner som reflekterer over forgjengelighet og menneskelig sårbarhet. Med Transparens åpner også Hanne Friis et slikt kontemplativt rom. Begge kunstnere evner å forvandle industrielt produserte materialer, i Friis’ tilfelle nylonorganza, til noe som formidler en skjør og sanselig tilstedeværelse, både vedvarende og insisterende.

I Hanne Friis’ arbeider bærer hver søm spor av et valg. Og mellom foldene finnes rom, stillhet og pauser — hvor verket puster ut.

Opprinnelig skrevet på engelsk av Henriette Noermark