Utstillingen viser verk av to Oslo-baserte kunstnere, Andrea Scholze og Sebastian Helling, hvis praksis er basert i henholdsvis keramikk og maleri. Til tross for at de kommer fra forskjellige kunstneriske generasjoner og jobber innen ulike medier, er Scholze og Helling forent i sin utforskning av det ekspressive og den menneskelige opplevelsen, som hos hver av dem omfavner et særegent, men samtidig komplementært visuelt språk.

Hellings bruk av komposisjon, farge og røffe strøk gir de store malerier en enorm kraft og et umiddelbart og følbart visceralt uttrykk. Hans tilnærming, dypt forankret i den abstrakte og ny-ekspresjonistiske maleritradisjonen, reflekterer både en indre og ytre kamp – som fanger opp spenningen i møtet mellom det råe intensive uttrykket av selvet og den kaotiske naturen til verden rundt.

Med sine røft formede keramikkskulpturer tilbyr Scholze et motstykke. Arbeidene hennes er mer intime og taler til ideen om fellesskap og tilhørighet. Scholzes arbeider konstruer en verden av outsidere, et fellesskap dannet på samfunnets randsoner som bindes sammen av delte menneskelige erfaringer. Skulpturene fremkaller en følelse av tilhørighet - de er et stille opprør der sårbarhet blir styrke.

Mens Hellings malerier er uttrykk for møtet mellom kunstneren og lerretet, er Scholzes praksis mer forankret i det følelsesmessige møtet mellom verket og betrakteren. Sammen skaper arbeidene en dialog mellom den brutale poetikken vi finner i den menneskelige opplevelsen så vel som i søken etter samhold. Samspillet mellom deres kunstneriske uttrykk utforsker slik hvordan møtet mellom ulike uttrykksformer kan formidle dypere menneskelige sannheter.

Utstillingen utforsker hva det vil si å være både i- og utenfor samfunnet. Den er et sted hvor utenforstående kommer sammen og deler tid, sted og rom. Den er på en og samme tid en feiring av ulikheter og en meditasjon over tilhørighetens poetikk.