Vi kan se for oss hva som skjer i det andre rommet, vi kan oppfatte lydene og forestille oss handlingene som utspiller seg. Vi tolker tegnene som er igjen og gjenskaper imaginære scener.

Bilder inne i og utenfor de faktiske bildene.

Hvert menneske forbinder det som er nytt med det som er kjent, og skaper mentale koblinger som bare eksisterer én gang i tid og rom.

En frukt blir menneskelig, et kjærtegn kanskje det motsatte.

Geir Moseids fotografier skildrer ambivalente øyeblikk i dagliglivet, sakrale, ubevegelige og frosset i tid. Hjemmet er et tilbakevendende tema. Lukkede rom, stillebenvisjonene, et bord, en frukt, blomster som forvitrer.

En viss intimitet oppstår fra motivene som fører betrakteren i dialog med det som observeres. Noe skjer alltid, selv når alt står stille.

Tankene går til det andre rommet, hvor selv blomster tross alt dør når dagen går mot slutten.