Tekst av forfatter Hanne Ørstavik i anledning Espen Gleditschs utstilling 'On the Whispering Wind':

Jeg drømte at jeg var langt inni fjellet. Eller jeg, hva er det som drømmer, er vi kropp når vi drømmer eller er hele drømmen kropp – jeg var inni fjellet. Det var et slags hulrom og videre fram gikk det en vei, i en tunnel, svakt nedover. Hulrommet var som en hall, det var vegetasjon på veggene, gråmørke småblader, og jeg gikk fram til disken for det var som en resepsjon der, og spurte om de ikke kunne sende meg bilder derfra når det ble høst, jeg så for meg de røde og gylne fargene, så fint det måtte være. Men hun bak skranken sa at det kunne hun ikke, for det ble ikke høst. Det var ingen årstid der, ingen variasjon. Det var jo ikke sollys der inne. Langt inni fjellet. Og egentlig hadde jeg jo visst det, hele tiden. At det ikke var liv der inne, ikke levende. Ikke vekslinger, ingen forandring. Det var steinete, dødt, alltid det samme. Men jeg hadde latt som om det var liv der, likevel, for meg selv. Ikke tatt det så nøye. Ikke villet vedkjenne meg hvordan det virkelig var.

Hva gjør en med en drøm? Hva gjør en med det steinete livløse stedet i seg, hvis det er det innerste, og ingen sol kommer inn?

Hva gjør vi med barndommen, som er bilder i oss, som drømmer iblant, de også, men de er ikke drømmer, de er hendelser, det hendte, en gang. Vi var der. Og så blir det værende, som en slags steiner, det også. Som ser vi oss selv, den vi var, en figur henslengt i tiden, som en rest, noe det ikke lenger er mulig å gjøre noe med.

Fra jeg var tretten, jobbet jeg i helgene på kiosken på Tana bru, det var den eneste kiosken, avisene sørfra kom med fly og nådde kiosken klokka fem, og lørdagene kom alle ungene og skulle ha smågodt. Jeg likte å jobbe på kiosken, det skjedde så mye, folk, jeg hadde en oppgave, slapp å være meg. Og jeg slapp å være hjemme. Jeg vasket gulvet da vi stengte, det var den siste oppgaven, den brune søla og den grå kluten, grusen i bøttevannet. Men jeg husker ikke noe fra etterpå. Etter at gulvet var tatt og vi stengte og jeg må ha gått oppover bakken og videre hjem. Ikke noe.

Det kommer vann inn i tunnelen. Seinere samme dag som drømmen. Har ikke visst hva jeg skulle gjøre, det har vært så tungt, det hulrommet. Så trist. Endeløst. Da strømmer det vann inn, som fra havet, bølger som slår oppover og inn gjennom tunnelen, rolig og mektig, helt uten å si noe. Vannet bare kommer. Det er.

Jeg står utenfor kiosken da det stenger. Står nedenfor trappa, kiosken er en brunbeiset brakke, jeg står på siden, venter, inn mot skogen. Hun vet at jeg står der, da hun kommer ut. Jeg går rundt til henne, holder henne inn mot meg. Hvor drar vi nå, spør jeg. Hun er fjorten. Først forstår hun ikke. Trodde ikke det var mulig, dra? Trodde å måtte tilbake til huset, alltid. Jeg venter litt. Hun vet ikke. Så sier hun at hun ser en strand. Jeg vet om en strand, sier jeg. Vi drar dit. Jeg vet om en hytte ovenfor stranda, jeg sier vi bor der. Hun trenger ikke gå innom hjemme. Vi bare drar og er framme. Om kvelden når det er mørkt, går vi tur.

Michelangelo Antonionis film Zabriskie Point fra 1970 slutter med at huset sprenges. Jenta står nede ved bilen på avstand og ser det skje. Huset sprenges i lufta. Det skjer ikke bare en gang, det sprenges igjen og igjen. Og så er alt i lufta. Alt som før var samlet og var huset, noe ordnet, noe du trodde du visste noe om, møbler, kjøleskap, klær, en appelsin, alt kastes i lufta, der. Bildet kan ikke reverseres, gå tilbake igjen, bli det det var. Bildet er forandret, for alltid. Det har det nye bildet oppå seg. Og det er ikke sånn at det første er det sanneste, mest ekte. Det er ikke sånn. Alle bildene, også det nye bildet, er.

- Hanne Ørstavik, 2023