LTE: Vår avdeling var programmessig veldig lik mange andre avdelinger ved KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo), men den inkluderte studenter som håndterte praktisk talt alle medier. Og det var bare 6 av oss, noe jeg likte veldig godt da jeg var ganske sjenert på den tiden. Det var et trygt sted for meg. Vi hadde de samme professorene som studenter på andre avdelinger ved KHiO og de samme mulighetene. Jeg fokuserte på tegning, noe som ikke ble oppmuntret av professorene ved Akademiet, hvor tegning primært ble sett på som et verktøy for å lage skisser til større prosjekter.

Da jeg var ferdig med skolen, fikk jeg gjøre mange bestillingsverk for forskjellige skoler og offentlige bygg, for eksempel på St. Olavs Hospital; noe jeg trivdes med i rundt 10 år. Så ble jeg mor til to jenter, og da jeg kom tilbake til arbeidet følte jeg ingen tilknytning til det i det hele tatt, noe som var veldig merkelig. Jeg følte at verden gikk videre fra det som interesserte meg, så jeg måtte studere praksisen min på nytt for å finne inspirasjon for å komme i gang igjen.

Tandrevold Eriksen diskuterer det avgjørende øyeblikket i karrieren i 2015, da hun ble invitert til å delta i en gruppeutstilling med to andre kunstnere hvor de reflekterte over den norske tekstilkunstneren Frida Hansens verk. Utstillingen "Hvordan lage en Hage" ble holdt på Stavanger Kunstmuseum i kunstnerens hjemby. Hun forklarer videre:

LTE: Gjennom å utforske hennes verk begynte jeg å male store strøk på lerret, inspirert av skissene til tekstilarbeidene hennes. Jeg endret teknikken min fullstendig. Jeg studerte fargene hennes – det var veldig viktig for meg å ikke legge maling på overflaten, men at fargene sank inn i lerretet. Jeg verdsetter denne ‘nærheten’ til materialet, og derfor grunner jeg aldri lerretet først.

KS: Selv om det var en plutselig endring, virker utviklingen også bevisst og organisk. Fra dine studier av Frida Hansen i 2015, hvem eller hva er det som påvirker deg nå?

LTE: Vel, jeg ser ofte til Willem de Kooning og Helen Frankenthaler. Videre Camille Henrot, David Salle, og også Munch. I tillegg hører jeg på mange vitenskaps-podcaster og tenker ofte på vannets kretsløp – hvordan det sirkulerer og hvordan det har vært i millioner på millioner av kropper og planter; jeg synes det er utrolig vakkert å tenke på at vannet jeg bruker er ekstremt gammelt. Det består av komponenter som alltid har vært her.

KS: Det er et nokså kontrastfullt samspill i arbeidet ditt; din teknikk med å bruke vann, ikke bare som materiale, men som den integrale bidragsyteren til bevegelsen og den endelige formen det bestemmer. Din rolle i prosessen virker veldig tilpasningsdyktig og flytende, med en antydning til det feminine. På den andre siden kan arbeidet ditt med søm, som ofte er assosiert med en kvinnelig geskjeft, sees på som mer kontrollert, noe som antyder en maskulin kvalitet.

LTE: Det er veldig interessant - jeg har aldri tenkt på det på den måten. For å utdype fikk jeg etter hvert vann til å bli en samarbeidspartner, og ikke bare et element som er til stede i arbeidet mitt. Jeg kom over en filosof som heter Astrida Gundega Neimanis som bruker begrepet ‘hydrofeminisme’ i boken sin Bodies of Water. Hun understreker vann som en grunnleggende sammenkobling mellom kropper og den uunngåelige utvekslingen mellom mennesker og omverdenen. Dette resonnerer med arbeidet mitt, da jeg, som jeg nevnte tidligere, resirkulerer ‘gammelt vann’. Det knytter seg til denne ideen om kontinuitet og verden, og i mitt tilfelle min praksis – jeg ser på det som en syklys, elementer som går fra den ene til den andre, søker forbindelser og eksisterer sammen. Lagene av gjenbrukt vann på lerretet reflekterer tiden og varigheten og lagene i prosessen. Det er en slags tidskapsel. Jeg knytter dette til konseptet vi nevnte – til det større perspektivet.

KS: Denne teknikken virker veldig utfordrende, mye grunnet mangelen på kontroll du har over bevegelsen din. Hvor mye kan du forutsi når du jobber med vann?

LTE: Sluttpunktet er ganske overraskende selv nå når jeg har gjort det i mange år. Vannets uregjerlighet holder meg mer åpen enn det begrenser meg.

KS: Du har en tendens til å presse grensene for hva maleriske materialer kan tilby, og du ser på praksisen din som forankret i en malers logikk, men du tøyer grensene for mediet, som om det streber etter utvidelse. Verkene synes imidlertid å holde seg jordet, som viser seg også i hvordan verkene dine kommuniserer med betrakteren.

LTE: Ja, jeg ønsker å holde verkene mine åpne, men at de er informative nok slik at de ikke blir forfengelige og vender folk bort. Jeg vil at verkene skal være tilgjengelige for en større krets, at de ikke skal være et puslespill som kun kan løses av en mindre elite. Men først må du overbevise deg selv i arbeidet med dem.

Vi diskuterer videre Tandrevold Eriksens bruk av lerret, hvor hun nærmer seg tekstilkunsten – hun kommenterer hvorfor hun mener det ikke er riktig kategori for hennes arbeid.

KS: Hvorfor begynte du å inkorporere tekstile elementer i maleriene dine?

LTE: Det er to grunner: for det første ønsket jeg å resirkulere verk jeg hadde liggende som totalt sett ikke fungerte, og jeg hadde litt dårlig samvittighet for å bruke så mye lerret. Jeg liker hvordan gamle arbeider skaper dialoger med nyere verk. For det andre tror jeg genuint at materialet har mye mer potensial enn bare å være flatt. Jeg fyller dem med vatt.

KS: Arbeidet ditt stammer fra en malerisk logikk, derfor ville det trolig være for naivt å proklamere det som tekstilkunst, selv om de sydde elementene har forskjellige implikasjoner enn en malerisk gest.

LTE: Jeg definerer dem ikke som tekstil. Jeg jobber bare med materialene som er lerret, farge og vann. Men jeg synes denne åpenheten er interessant.

KS: Tekstilkunstens politiske underbetydning gjelder da sannsynligvis ikke for din praksis?

LTE: Jeg har faktisk tenkt mye på det. Disse hierarkiene fikk folk til plutselig å ville kjøpe maleriene mine over tegninger og skulpturer. Jeg har aldri forstått dette gapet – noen sier at disse verkene er mer verdt og mer ønsket fordi de er kategorisert slik – men det er det samme materialet, og de er basert på de samme kunnskapene og erfaringene med å lage kunst.

KS: Kan du fortelle meg litt mer om arbeidsmekanismene du har utviklet gjennom årene; hvordan ser din daglige kreative prosess ut?

LTE: Jeg prøver å ikke slutte å tenke på praksisen min fordi jeg synes det er så vanskelig å komme tilbake til den. Når jeg kommer tilbake fra ferie, for eksempel, trenger jeg en til to uker for å komme tilbake i tankesettet – jeg må rett og slett begynne å skape igjen, og være komfortabel med det faktum at jeg sannsynligvis ikke vil bruke noe av det. Jeg gjør det en stund og plutselig er jeg tilbake i det. Og jeg liker å lytte til noe mens jeg holder på, noe helt ubeslektet, for eksempel vitenskaps-podcaster, som jeg nevnte. Det er også veldig viktig for meg å skrive. Når jeg tenker på titler til verkene mine, liker jeg å se på engelske ord med en slags avstand og på en abstrakt måte – jeg er i stand til å gjøre det fordi det ikke er mitt morsmål. Jeg liker å legge merke til ordenes former, lyder, smaken de etterlater i munnen – uten å se på betydningene deres.

Vi kommer inn på Liv Tandrevold Eriksens utfordringer og hindringer hun står overfor og som hun noen ganger til og med pålegger seg selv.

LTE: Det er vanskelig for meg å lage disse maleriene fordi jeg ofte kjenner på frustrasjon og skuffelse når jeg jobber med dem. Jeg må gi slipp på forventninger og ikke kontrollere alt for mye under prosessen. Jeg har aldri følt på så mye svingninger av følelser og forventninger som når jeg arbeider med disse verkene, men samtidig er det disse som er best mottatt. Jeg fortsetter intuitivt og med usikkerhet. Noen dager er bedre enn andre.

KS: Det er faktisk veldig overraskende å høre. Men du er den primære betrakteren av arbeidet ditt, jeg tror det vil være delte meninger om hva som er et vellykket verk og hva som ikke er det. Hvor mange vellykkede dager vil du si at du har?

LTE: Åh, det er ikke dager, det er timer! Ett øyeblikk føler jeg at jeg er på vei et sted, og så ødelegger jeg det. Det er bare slik det er. Jeg må stole på at kroppen min gjør det jeg vil at den skal gjøre. Stole på at det jeg kan og ikke kan spiller på lag. Hvis ting ikke går slik jeg håpet, må jeg spille på lag med det.

KS: Synes du det er vanskelig? Å forplikte seg til et strøk og en bevegelse og ikke være i stand til å gjøre den om igjen? Den kan males over, men gjennomsiktigheten i strøkene viser uunngåelig alltid det første strøket under.

LTE: Ja, det er en kamp. Jeg tror ikke jeg blir bedre på det, men jeg prøver å ha riktig tankesett og energi til å nærme meg denne maleriprosessen. Fordi lerretet responderer og skjuler ingenting.

KS: Nå som denne samtalen nærmer seg slutten; som en veletablert kunstner med en moden praksis, hva jobber du med akkurat nå, og hva er planene dine for fremtiden?

LTE: Jeg utforsker videre hvordan maleripraksis kan fungere indirekte som et skulpturelt objekt. Jeg har nye ideer om å jobbe med to-dimensjonale og tre-dimensjonale former, uten polstrings-materialer som jeg gjorde før, men heller styrke materialet slik at det kan stå av seg selv. I tillegg jobber jeg med nye malerier som vil bli vist på Enter Art Fair i København. Jeg er også med på å organisere en ny kunstner-initiert gruppeutstilling som vil finne sted i 2025, selv om det fortsatt er i planleggingsfasen.

Intervju av Katarina Snoj

Fotografi av Kari Kjøsnes

Juli 2024, Oslo