I Magnus Pettersens første separatutstilling hos QB Gallery, presenteres en ny serie skulpturer som befinner seg i krysningsfeltet mellom kunstverk og funksjonelle objekter. Med en formell tilnærmelse kombinerer Pettersen ulike enheter av pigmentert betong, støpt med varierende teksturer og polykromatiske overflater, med andre materialer som tre, glass og aluminium. Spørsmålet om hva som oppstår når design ikke lenger er bundet av funksjonalitet, men også strekker seg etter kunstens estetiske og etiske frihet, står sentralt i Pettersens kunstnerskap. Utstillingstittelen er blant annet inspirert av boken 'Vibrant Matter' av filosofen Jane Bennet, som utforsker mennesket i forhold til omgivelsene og den vitale kraften iboende i materielle formasjoner.

__

Tidligere i sommer hadde jeg gleden av å besøke Magnus Pettersen i studioet hvor han nylig flyttet sammen med sin arbeids- og livspartner, Lea Hein. Jeg så frem til dette besøket, dels på grunn av forventningen om å se skulpturene som var under arbeid for hans kommende soloutstilling i Oslo, og dels på grunn av den ekstravagante lokasjonen. Atelieret ligger i en av de gigantiske utstikkerne til det stjerneformede Vridsløselille Fængsel, et tidligere statsfengsel i de vestlige forstedene til København.

Sekunder etter å ha gått inn i det store rommet som utgjør studioets hovedarbeidsrom, fikk jeg en kjent, men udefinert følelse. En mystisk kvalitet hang i luften, og selv de mest vanlige gjenstander så ut til å vibrere innenfra, som om de ble utsatt for en uhørlig lav tonehøyde. Vi startet besøket med å drikke en kopp kaffe og gikk så videre for å se på arbeidene, hvorav de fleste fortsatt var uferdige. Selv om det var på et tidlig stadium, var det allerede noen av Pettersens signaturtrekk som markerte seg: den dristige sammenstillingen av kalde og varme materialer, sameksistensen av myke pastellfarger med skarpe konturer og resolutte kanter, og en generell disposisjon for lekenhet. Men det var mer enn jeg oppfattet ved første øyekast. På et tidspunkt grep Magnus en ujevnt utformet glasskule fra det store skrivebordet dekket med verktøy og skisser og plasserte den på hjørnet av en av de stolformede skulpturenes betongsete. Det var i det øyeblikket auraen til de nye skulpturene hans ble tydelig for meg.

Jeg tok den ruglete ballen i hånden og følte meg projisert til et annet tid og rom - den typen plutselige hopp inn i en parallell dimensjon som var så lett tilgjengelig når jeg lekte som barn, og som nå er en sjelden og dyrebar hendelse. I deres fysiske tilstedeværelse er Pettersens skulpturer forankret i virkeligheten, hvor hvert materiale viser seg i sitt mest autentiske uttrykk: her er en lang aluminiumstang, her er en betongkube, her er treverk som ser ut som tre. På samme tid, i likhet med hvordan en pinne blir en tryllestav i et barns fantasi, var hver form, detalj eller materiale klar til å forvandles til noe annet så snart et hint fanget min oppmerksomhet. Glasskulen var mitt hint, og så snart jeg så det, kunne jeg ikke unngå å se det: foran meg utfoldet et metafysisk univers seg - laget av buer, søyler og tårn, jeg var trollmannen, og skulpturene mitt palass og min trone.

På vei hjem fra besøket gikk jeg igjennom følelsene som kom til meg på studioet for at de ikke skulle svinne hen i hverdagslivet. Hvorfor lyktes disse nye verkene så godt med å skape en følelse av tvetydighet og refleksjon? Hva utløste fascinasjonen min? Min gjetning er at komposisjonene presentert i Vitality and Self-interest skaper en perfekt kortslutning ved å utforske det ukjente i det kjente. Det er et magisk øyeblikk når alle elementene i en konfigurasjon er gjenkjennelige, men det totale resultatet overgår deres fysiske manifestasjon. Og jo enklere det er arrangert, desto sterkere er effekten.

Vridsløselille fengsel ble på 1800-tallet utformet i samsvar med Philadelphia-systemet: en tilnærming til fengselsledelse som legger vekt på prinsipper om isolasjon for å forhindre negativ påvirkning og fremme selvrefleksjon. Innsatte ble tillatt utenfor cellene sine én time om dagen og bare mens de hadde på seg en maske, noe som gjorde dem anonyme, og den panoptiske arkitekturen tillot vakter å observere alle innsatte uten at de kunne se hvem som så på dem.

Jeg liker å tro at Magnus Pettersen utjevner stedets historiske dehumanisering gjennom sin kunstneriske innsats. Hans skulpturer tilbyr et rom for frie tanker og skaper en ny virkelighet som både er drømmeaktig og forankret i den virkelige verden. Det er mulig at alle ting har en form for handlefrihet, slik den politiske teoretikeren og filosofen Jane Bennet foreslo. I så fall bidrar «tingene» jeg så på Magnus sitt studio aktivt til å gjenopprette en mer likeverdig følelse av et universelt «jeg», drevet av fantasi og foredling.

- Utstillingstekst opprinnelig skrevet på engelsk avPaola Paleari, italiensk skribent og kurator, september 2023