I remember the night and the Tennessee Waltz
Now I know just how much I have lost

Når det likevel ytterst dreier seg om hukommelse kan jeg like så godt fortelle om noe som skjedde 1980. En god venn, kjent for å brenne alle sine penger på plater – nå, vi gjorde jo alle det i 1980, og med god grunn - fortalte, tidlig en morgen, om et fryktelig mareritt han våknet opp fra i panikk natten før. I drømmen brant det i huset, brannvesenet var på vei, og fra sitt rom i andre etasje begynte han fortvilt å hive sine plater ut av vinduet. Lettelsen av å våkne opp fra dette scenariet var enorm, men en nagende uro hadde likevel fått feste. Alle rundt bordet var helt på bølgelengde, og en diskusjon om hvilke plater man ville berget først fulgte som naturlig konsekvens, før det plutselig bare stoppet opp. Det var ingen av oss som egentlig ville tenke over muligheten. En spøk om at det tross alt var flaks vår venn ikke var søvngjenger – hva hvis han faktisk hadde kastet ut platene når han våknet – avsluttet det hele. Og jeg har ikke tenkt på det siden. Før nå. 37 år senere.

Og jeg må bare konstatere at jeg fortsatt ville redde vinylen først, så kassettbåndene, og hvis det fortsatt er nok tid; CD. Familiealbum, ungenes tegninger, kjærlighetsbrev og alt det andre man samler på seg – bøker, bondageutstyr, pene lampetter, kaffemugger

– er for all del ikke uviktige, men det er nå altså sånn at dette handler om platene. Det var bestandig sånn. Og jeg tror ikke bare det er en generasjonsgreie, og jeg tviler sterkt på om det i første rekke er motivert av noen form for sentimentalitet. Nei, det er fordi musikk er viktig, og fordi det finnes grunn til å tro denne verden er en eneste svær recording device. Det er og blir sånn, at mange mennesker ikke leser bøker, og at billedkunst er for spesielt interesserte. Det finnes de som ikke gidder se en film, og teater er åpenbart ikke for alle. Men det skal godt gjøres å finne noen som er så pill råtten at de ikke liker en eller annen form for musikk, eller i det minste en liten sang mor lærte de som barn. Musikk går bestandig rett inn i nervesystemet, og gjør en bypassoperasjon forbi referanseapparatet (selv om det for sånne nerder som meg mer enn gjerne vender tilbake dit etterhvert). Det er enklere å huske viktige hendelser og begivenheter koblet opp mot musikk – den tar deg rett tilbake til øyeblikket, der det å se gamle fotografier bare understreker distansen i tid.

Så når noens platesamling blir spist opp av flammene, er det selvsagt en katastrofe. Ikke bare for den uheldige, men for hver og en som får høre om det. Og for alle oss som oppsøker QB og Marianne Heskes meditasjon over det tapte. Ikke fordi musikk bare forsvinner så der – det finnes som oftest enda noen eksemplarer av en plate et sted der ute i verden, men fordi slikt er dypt personlig; det er om nettopp det eksemplaret man skrev sine initialer på når man gikk på ungdomsskolen, den med det lille hakket mot slutten av b-siden som kom av at man var litt ustø en gang, eller den artisten selv en gang skrev navnet sitt på fordi man sto i kø og ventet. Men selv med alt dette tror jeg ikke vi en gang er i nærheten av å skjønne hvor viktig musikk er. Eller hvor voldsomt den type tap er. Det er mye mer å si om det, men det er tross alt mer effektivt å se det direkte. Plastikken som smelter, de forkullede kantene på konvolutten, og ikke minst selve mengden. Det er ikke et spørsmål om at det er så viktig eller uviktig som man vil det skal være, men helt omvendt; hvor viktig eller uviktig man selv er.

Kan minner brennes?

Nesoddtangen i desember 2017

Tommy Olsson

-