I Marius Martinussens kunstnerskap står den formale abstraksjonen i fokus. Igjennom en lang rekke maleriserier har han de siste 15 årene utforsket mulighetene abstraksjon gir, både for maleriet i seg selv, men også opp mot betrakteren. Fra tidligere å ha kombinert flere maleriske uttrykk, har Martinussen de senere årene beveget seg mot et renere formspråk og et ønske om å finslipe og foredle dette. I disse arbeidene finner vi gjennomgående en relativt streng geometri der alle punkter og linjer forholder seg til det gylne snitt.

I denne nye serien er perspektivet både helt flatt og med en utrolig dybde. Med referanser til både kubisme og abstrakt ekspresjonisme er maleriene uten ett klart fokuspunkt, og har heller flere mulige inngangsportaler for betrakteren. Gjennom de siste 100 årene har striper utgjort et sentralt motiv i både kunst og populærkultur. Kunstnere som Gerhard Richter, Bridget Riley, Morris Luis and Daniel Buren har på ulike måter benyttet repetitive striper som kompositorisk prinsipp for maleriet.

Utstillingens malerier tar en tilbake til tidlige teknologiske nyvinninger, blant annet det legendariske Atari-spillet PONG (1972) hvor spilleren spretter en ball og ballen går sikksakk over skjermen mot den andre siden. Hadde den etterlatt seg striper kunne det kanskje sett ut som dette.

Her er det snakk om stripemalerier som unngår å være systematiske. Martinussen arbeider utfra et ønske om en digital-lignende presisjon, men unngår det digitale uttrykkets livløshet og utilfredsstillende koloritt. Arbeidene er høyst kontrollerte øvelser. De duse og harde overganger går elegant over lerretet om hverandre, og fargevalgene er både elegante og uventede samtidig som presisjonen er uten sidestykke.