Utstillingen åpner torsdag 23. november kl 18:00 - 20:00

-

“Suck in, breathe out” er tittelen på den Berlin og Stavangerbaserte kunstneren Sandra Vakas andre soloutstilling i QB Gallery, etter forrige års "Vårt Sug" i KUBEN.

I denne utstillingen fortsetter Vaka sin utforskning av forflytning av hverdagsobjekter gjennom en serie skulpturer, fotogrammer og fotografier. Et annet ord for forflytning, og som kanskje er mer treffende på disse verkene som i stor grad forholder seg til konvertering av hverdagsobjekters materielle og formale kvaliteter, er Transmutasjon. I kjernekjemi er transmutasjon et begrep som viser til omdanningen av et grunnstoff til et annet via fusjon eller fisjon. Med andre ord, så kan transmutasjon forståes som handlingen og resultatet av å gjøre noe om til noe annet.

På samme måte er det er noe nærmest syntetisk med måten hverdagsobjekter som sugerør, håndklær og dataskjermer endrer sine grunnleggende egenskaper gjennom Vakas kunstneriske prosess. En samling plastsugerør fotografert på nært hold mister sin alminnelige funksjon og forvandles til utforskninger av romlighet, materialitet og fortetning. Når dette fotografiet så re-fotograferes fra en dataskjerm dekket av vanndråper, forskyves sugerørenes egenart ytterligere. Gjennom Vakas kunstneriske prosess transformeres på denne måten tredimensjonale plastobjekt til sublime pikselerte overflater eller monumentale skulpturer. Transmutasjonen av hverdagslige objekter fortsetter ytterligere i Vakas behandling av masseproduserte frottéhåndklær som rekker tunge til alkymistenes forgjeves forsøk på å lage gull av gråstein. Utrustet med elektrolysebad heller enn mystisisme, konverterer Vaka hverdagstekstilene ikke bare til forgylte skulpturer, men sporet av overføringsbevegelsen, selve handlingen det er å vri vann ut av en våt klut, omformer det flate tekstilet til en sylinderformet skulptur. Det er det da heller ikke gråstein Vaka konverterer, men masseproduserte forbruksvarer som i likhet med gråstein kan virke usynlige i vårt daglige liv. Plastsugerrørene som for kort tid siden ble utpekt som syndebukk for klodens plastikk-problem, ble da også mer synlige for oss da de sammen med engangsbestikket ble erstattet med papp eller bambus i restauranter, kantiner og på sjokolademelkkartongen. På samme måte gjør Vakas kunstneriske prosess disse forbruksvarene mer synlig for oss. Nærmest som en forsker i et laboratorium avdekker hun disse uanselige forbruksvarenes formale og estetiske kvaliteter ved å rette et mikrokamera mot, forsølve eller forstørre dem. Usynlig som både plastsugerørene og frottéhåndklærne enn kan være, så utgjør de likevel en intim del av hverdagslivet. Som et slags grensesnitt eller kontaktflate mellom dagligdagse og ikke minst livsviktige funksjoner, er plastsugerørene og håndklærne intimt knyttet til den menneskelige kroppen. Mennesket puster inn og ut ca. 22 000 ganger i løpet av en dag. Hvor mange ganger vi drikker vann, varierer nok fra person til person, men begge deler inngår i serielle prosesser av innpust og utpust, konsumering og utskillelse. Disse handlingene foregår gjentatte ganger i en slags serie som hoper seg opp til livets slutt. Selv om man ikke alltid benytter seg av sugerør for å tilføre veske til kroppen, så hersker det ingen tvil om den direkte relasjonen mellom plastobjektets funksjon og den kroppslige funksjonen. At Vaka i sine verk nærmest beføler dette forholdet når hun transformerer fargesprakende plastsugerør til gjentagende sekvenser i en serie fotogrammer, er utvilsomt. Framstilt kjemisk heller enn digitalt, framkommer sugerørenes materielle egenskaper i fotogrammene nærmest uhyggelig samtidig som de er hyperestetiserte, og verkets tittel Plastic Fantastic minner om materialets dobbelthet. Likevel er det kanskje fortetningen som oppstår gjennom grep som serier, opphopning, pikselering og forstørring som i største grad gjentar forbruksvarenes dobbelthet. De er både forgjengelige og konstant til stede gjennom en evig syklus av bruk-og kast.

Når et grunnstoff blir til et annet er det fordi det endrer antall protoner i kjernen, på samme måte blir plastsugerørene, frottéhåndklærne og blomstene i Vakas arbeider multiplisert og forstørret gjennom hennes overføringshandling. Kunstverkene blir på denne måten nærmest mutasjoner av opprinnelsesgjenstanden. Samtidig og gjennom hyperestetisering av forbruksvarene, trår disse uanselige gjenstandene fram fra kaoset i forbrukssamfunnet. Dobbeltheten i at ting blir så overflødige at vi til slutt ikke legger merke til dem samtidig som vi tørster etter å konsumere mer kan vel heller ikke være mer presist poengtert enn i serien Still Thirsty som består av tre skulpturer av varmeformet akrylglass montert på masseproduserte gravstøtter. Som et monument over den uslukkelige tørsten etter å konsumere mer, å suge inn alt man klarer, hviler det muterte sugerøret på sin egen forgjengelighet. Å transmutere er å gjøre noe om til noe annet. Med andre ord selve handlingen eller overføringsbevegelsen og effekten av denne på en gjenstand eller element. Vakas verk bærer da også med seg hennes overføringsbehandling da det er i syntesen av hennes tekniske og kjemiske grep, at verkene framstår. Men det er også en større kollektiv handling og resultat på spill i utstillingen. Alle disse forbruksgjenstandene er spor etter handlinger og behandlinger vi enten foretar oss eller utsettes for. «Suck in, breathe out» minner om at når man suger inn, så kommer den etterfølgende utpusten. For festen er kanskje over, men vi er fortsatt tørste.

Malin Graesse, PhD.
Kunst-og designhistoriker