Oslo Fotokunstskole 30 år

Kuratert av Behzad Farazollahi

Jakob Landvik, Bjarne Bare, Christian Tunge, Marthe Elise Stramrud, Nina Torp, Kamilla Langeland, Sveinn Fannar Johannsson, Magne Lyngvær, Lea Stuedahl, Sara Abraham, Katharina Barbosa, Verena Winkelmann, Tim Høibjerg, Einar Fuglem, Thyra Dragseth, Mia Van Veen

“Human beings forget they created the images in order to orientate themselves in the world. Since they are no longer able to decode them, their lives become a function of their own images: Imagination has turned into hallucination”.

-Wilèm Flusser

I 1983 skrev Wilém Flusser boken Towards a Philosophy of Photography, som på mange måter ikke er en bok om fotografiet, men et politisk manifest om å finne en forståelse av frihet i en programmert verden. For det er nettopp det fotografiet som kunstform må forholde seg til i vår ekstreme visuelle samtid.

I 1989 åpnet Oslo Fotokunstskole dørene i de tidligere lokalene til gamle Freja sjokoladefabrikk. Først som malerskole (Den Nye malerskole), så som fotoskole i 1993. Siden den tid har skolen bygget seg opp til å bli en institusjon som har vært et møtested der flere generasjoners erfaringer har blitt sendt videre i den gamle tradisjonen mellom student og lærer. Gjennom diskusjoner om etikk og estetikk, historiegrunnlag, gjennom samarbeid, kunstnerforedrag, kurs og praktiske oppgaver har studentene blitt trent opp til å få et fundamentalt grunnlag for å øke sin visuelle bevissthet som de har videreutviklet i utallige nye grener.

Tom Sandberg, Vibeke Tandberg, Morten Andenæs, Hedevig Anker, Finn-Serch Hanssen, Lene Berg, Morten Andersen og Mikkel McAlinden er bare noen av de få norske fotokunstnere som har vært veiledere og lærere ved skolen.

Nå er institusjonen 30 år og jeg har ærverdig takket ja til å kuratere jubileumsutstillingen som er titulert Pointed Consciuosness. Utganspunktet for kurateringen har først og fremst vært å vise kvaliteten av de kunstnerne som har gått videre med sin praksis, men også å bringe fram variasjonene av medium og uttrykk som de har videreutviklet.

Med dette som bakteppe for utstillingen har jeg forsøkt å finne en kjerne av hva denne visuelle bevisstheten egentlig betyr, og hvordan dette blir transcendert gjennom deres arbeider.

_

Som tidligere student og senere lærer på OFKS er det mange minner og erfaringer som har blitt med videre. Som student var det først og fremst det å ha muligheten til å være i mørkerommet og oppleve magien med å fremkalle et bilde som jeg overhodet ikke hadde kontroll over, som fascinerte meg mest. Jeg må nok innrømme at jeg ikke var den mest produktive studenten, ei heller den som var mest interessert i hva veilederne mente. Men det var det å ha muligheten til å utfolde seg fritt, og ikke ha frykt for at det man gjorde var totalt håpløst, eller å ha de begrensingene som jeg hadde erfart i tidligere skolegang. Det var mest i ettertid at min egen bevissthet ble forsterket. Men uten det grunnlaget skolen gav meg ville nok utfallet vært annerledes.

Når jeg nå har sittet og gått gjennom skolens arkiv, med studentenes arbeider fra skolens start til nå, er det slående å se hvordan det visuelle språket har vært i konstant utvikling. For selv om oppgavene på skolen har vært ganske like i alle år og som alle som har vært student ved skolen kjenner til (kropp i rom, iscenesettelse, objekt som subjekt osv) er resultatene fascinerende atypisk. Det er som et kartotek over vår utvikling i et språk som har gått ifra en romantisk tilnærming av våre omgivelser, til et ønske om å materialisere og manifestere våre virkeligheter. Det vil ikke si at poesien er død, men heller at den har fått nye vinger som ikke lenger flyr i samme naive retning. Den har et ønske om å stoppe tiden, mer enn å flykte fra den. Et ønske om å transcendere gjennom en portal som kun er åpen i noen sekunddeler og som er like flyktig som den er materialistisk.

Gjennom mine observasjoner som kunstner og kurator ved MELK, har jeg forståelsen av at dette er tendenser som er gjennomgående i vår tid. Flusser diskuterer i Towards a Philosophy of Photography at apparatet (kamera) er en programmert maskin som igjen programmerer vår egen visuelle bevissthet og dermed re-dirigerer vår oppfattelse og forståelse av vår egen identitet og selvforståelse. Nærmest 40 år senere kan vi se hvordan den har fått en diktatorisk kontroll over bildets fargekorrigering, skarphet, bevegelse og komposisjon i en digital verden hvor bilder krysser hverandre i en matrix som er helt uten balanse. Det er her kunstnerens forståelse av hva dette apparatet betyr og hvordan vi kan ta kontroll over det, og ikke omvendt, som vil gjøre det store utfallet av vår visuelle eksistensielle bevissthet.