Utstillingen åpner fredag 20. september kl 18:00 - 20:00

-

Å skrive om Bjørn Båsen

Hvis du googler etter tekster om Bjørn Båsen spretter det opp mye rart. Det er som om de av oss som er satt til å skrive om Båsen hiver etter luft i jakten etter treffende ord i møte med den nesten overveldende mengden av detaljer, de intrikate komposisjonene og grenseoverskridelsene i stilarter og estetikk, mellom god og dårlig smak.

Her er noen løsrevne sitater om Båsens kunst, gjengitt uten kildehenvisninger: «dataspill og fantasy i møte med barokkens storslåtte og dekadente uttrykk.» «preges av ornamentikk, kompleksitet og en personlig mytologi; arbeidene fremstår med en salig blanding av det groteske og det dekadente» «full av referanser til mytologi, fortid- og nåtids dekadens, eventyr og realisme.» «a sophisticated and saccharine sweet sensibility, which references the ornate approach of masters such as Watteau and Boucher in Late Baroque period as well as the kitschy aesthetic of contemporary Japanese painting by artists such as Takashi Murakami and Yayoi Kusama.»

Det er som om Båsens verk unnslipper rettlinjede setninger, noe som sammenfaller med estetikken. Det øyeblikket du tror du har fanget verket er det som om blikket sklir videre over på nok en detalj. De er så mange, og til dels motstridende. Det er ikke lett å forstå hva man skal trekke ut av disse verkene.

Vi begynner med det ene, er det av en hval. Eller er det en ubåt på bildet dekorert med motiver fra middelalderen? Og det som er et silketrykk av en kakkelovn, er samtidig også et bilde av en oljeplattform. Tror jeg.

På et annet bilde er et hus med kuppel til tak, et såkalt orangeri, i bakgrunnen på bildet ser du en botanisk ekspedisjon med to (hvite) europeere som leder og en lokal (svart) som bærer. I huset i forgrunnen ser du plantene europeerne hadde med hjem til sin koloniale samling. Men noe er rart med plantene, for de er kjøttetende planter som eter opp europeerne. 1950-tallets skrekkfilm møter 1800-tallets kolonialistisme.

Triptyket med porselen på er inspirert av Gerhard Munthes motiv blåveis. Går du tett innpå så kan du lese et utdrag fra Munthes bok Minder og Meninger fra 1919. En bok som ifølge Norsk biografisk leksikon er «i hovedsak en samling avisartikler, ofte skrevet på kort varsel og etter oppfordring, og danner ingen sammenhengende og lett tolkbar kunstfilosofi.» Selv sitatet er hentet fra en obskur sammenheng, som ikke er lett å tolke.

Et annet bilde viser Schloss Schönhausen i Berlin, og trigger warning, bildet har et hakekors på seg. I nazitida ble det oppbevart såkalt entartede kunst i bygget. Senere var det hovedsete for kommunistregimet i DDR. Ellers er huset kjent som hjemmet til Elisabeth Christine of Brunswick-Wolfenbüttel-Bevern – Fredrik den Stores kone. Fredrik selv var glødende homoseksuell, mens han koste seg med mannfolka tok Dronninga over det monarkiske ansvaret. Ytterste laget med fugler er hentet fra hennes frokostservise. Bak er DDR-landskap bak, og kopi av dagens turistkart.

Slik fortsetter det i bilde etter bilde. Lag på lag med fortellinger og myter, digresjoner på tvers av århundrene, historiens bakside og vrangside om hverandre. Vi får ingen klare pekepinner til når Båsen spøker og når han er seriøs. Den tekniske briljansen og det estetiske tiltalende i bildenes overflate overvelder oss også. Bildene er en estetisk utforsking av hvor rotete fortida egentlig er, en fascinasjon over historiens irrganger. En avdekking av historiske paradokser og underlige sammenfall. Og det skal vi være takknemlige for.

Noe av det skumleste som finnes er enkle og rettlinjede framstillinger av historien. Der historien fram til i dag fortelles som om den er drevet av én enkel vilje, er motivert fram av ett overskuelig mål eller som resultat av enkeltavgjørelser. Gjennom overenkle beskrivelser av historien kan man fordele skyld, tildekke makt eller lage fiendebilder. Overforenklet historieskriving brukes for å opprettholde konspirasjonsteorier, polariserte debatter og eskalere konflikter.

Nå er det menneskelig å ville forklare en fortidig fortelling så ryddig som mulig. Ved å skrelle ned fortida, skjære bort det som ikke passer inn, fokusere på enkelte elementer i bestemt rekkefølge, får man en historie som føles logisk og riktig. Problemet er bare det at historiens gang aldri har vært enkel! Historiens gang har like mye vært styrt av tilfeldigheter, flaks og uflaks eller sammenfall i tid, som av kalkulerte handlinger eller vilje. Det har vært makt som samtida ikke så, beslutninger vi i dag ikke kan forstå og årsak-virkning som ikke oppleves som intuitiv.

I tillegg har mennesker alltid satt i gang initiativ som aldri ble til noe, beslutninger er endt opp i ingenting, vedtak er ikke blitt fulgt opp, planer er rent i sanden og oppfinnelser som kunne ha endret verdens gang ble glemt. Parallelt er historien full av relativt små enkelthandlinger som endte opp med å dytte historien i en helt annen retning enn det noen kunne forutse sekunder før. Skuddene i Sarajevo. Skuddene i Dallas. Da en østtysk statstjenestemann leste feil i et dokument på en pressekonferanse, og Berlinmuren falt på én kveld. Andre ganger har små tilfeldigheter og forhold i topografi, tid og kraft avgjort deler av historiens gang videre. Samtidig har det vært en helt annen historie en annen plass i verden.

Historien har kort fortalt ikke vært enkel. Nåtida er aldri enkel heller. Vi lever alltid i en kulisse av gammel tid, gjennom bygninger, strukturer, lover, tekster, ideologier, normer, språk og familier konstruert i tidligere tider. Samtidig velter framtida over oss, som et flimmer eller en vind vi ikke kan stoppe. Og slik har det alltid vært. Det har aldri vært en enkel fortid, det har aldri vært en enkel historie noen har levd i. Ingen av oss lever i en enkel tid, og det har mennesker aldri gjort.

Verden er alltid kaotisk og uoversiktlig, hvor makta faktisk befinner seg er ikke alltid lett å få øye på og retningen på det hele ser man først i retrospekt. Den ærligste måten å gjengi denne fortida på, den som det er vanskelig å finne ord til, er det Båsen inviterer oss inn til i utstillingen.

- Bjørn Hatterud