I maleriene til Liv Tandrevold Eriksen blir tiden synlig. I samspillet mellom bevegelse, vann, pigment og lerret bygges maleriet opp lag for lag. Noen områder er kaotiske, med flere lag hvor formen nesten går i oppløsning, som om hun stadig ombestemmer seg og går tilbake. Andre steder er mer nakne og enkle. Lagene og flakene avslører tiden hun har brukt, veien som er tilbakelagt, men på lerretet skjer alt på en gang.

Tiden skaper og lag i mennesker. Erfaringer, minner, tanker og stemninger legger seg oppå hverandre. Det tynne kan bli tykt, det skjøre komplekst og det transparente ugjennomsiktig. Som huden er lerretet en overflate som både skiller og forbinder, en grense som ikke nødvendigvis er tett.

I Bodies of Water skriver Astrida Neimanis om hvordan vann forbinder mennesker med annet liv. Tanken har vært en del av Eriksens refleksjon rundt eget arbeid - vannet er ikke bare er et materiale, men et element i konstant mengde og kontinuerlig sirkulasjon. Det har vært igjennom oss, gjennom jord, dyr og panter. Det flyter fra sted til sted, opp i himmelen og ned i havet. Det regner, fordamper, fryser og tiner. Og hele tiden tar det med seg partikler fra tidligere steder og tider, og binder alt sammen.

Det lette og skisseaktige i motivene hennes, stedene i maleriene hvor strøkene fremstår som oppblåste streker, peker tilbake til en periode hvor Eriksen arbeidet primært med tegning og papir. Nyere papirarbeider har vært utgangspunkt for flere av verkene i utstillingen. Det som begynte på papiret, har blitt forskjøvet, forandret og blitt lagt inn i en ny sammenheng hvor kilden kan være vanskelig å spore.

Eriksen lar verket leke og lete, vente, flyte og flake. Åpenheten tillater en gjennomsiktighet hvor både sporene av tidens løp og dets samlede bilde eksistere side om side.