Liv Tandrevold Eriksen og hennes Ville Epler.

Noen sterke og karakteristiske linjer treffer deg og blir stående tydelige, konsise og rene. Andre flyter nærmest på billedflaten for deretter å fordampe vekk - sakte men sikkert - rett fremfor øynene. Den halvt gjennomtrengelige kvaliteten men óg det tydelige markante nærværet blir på umerkelig vis både stående og sporløst forsvinnende – rett fremfor oss. Andre fargeflater blir liggende som små vannpytter øynene kan følge som fossefall, linjer, eller noe som minner om organiske former. Idet pupillene forflytter seg over lerretet møter de noen dansende tråder i tillegg til noen folder som brer sine vinger. Lerretet puster, det har dannet sitt eget lille univers, sitt lille mikrokosmos. Et kosmos som følger sine egne lover og regler. Med dette i minnet fortsetter fargebadet, bevegelsene, livaktighet, flyten men óg de plutselig mer rue partiene som virker å ha lidd av tørke. Partier som ligger som upløyd mark, som både kan tolkes som åpne og lukkede alt ettersom. Dernest fargeflyten igjen. Det pustes og snakkes. Det er stillhet. Det er ro. Alt ettersom. Slik livet selv.

Hva står på spill? I maleriene står vi ansikt til ansikt med natur, som følger dens egen iboende logikk. Det er som om lerretene blir en møteplass eller et frirom for figurative óg abstrakte spor. Det er som om vi er vitne til organiske dialoger mellom lerretsflater, penselstrøk, lerretstråder, vann, krakeleringer og maling. Hva som kommer til uttrykk er mindre viktig. Det sentrale er at noe skjer og dette noe kommuniserer på sitt eget vis. I fokus er heller muligheten for at den totale fristillelsen faktisk skjer. Derimot snakker den til oss, om vi tillater det.

I Ville Epler er vi vitne til hvordan Liv Tandrevold Eriksen distanserer seg fra det kontrollerte og gjennomtenkte, men heller fanger tilstedeværelsen av fri utfoldelse på lerretet – i likhet med værensformen til villeplene. Disse organiske frie som brøyter sine egne veier, som kun følger sin egen indre logikk og driv. Med fri flyt av fargenyanser, form, lukt og smak. Via deres råtnede legemer vokser det igjen nye, ville og frie.

I utstillingsrommet møter vi også skulpturer. Fra tidligere er vi kjent med hvordan Tandrevold Eriksen gjerne river sine tidligere bemalte lerreter av sine rammer og gjenbruker disse i nye verker i en kunstnerisk organisk loop. Lerretene transformeres fra å være malerier til å bli skulpturelle gjenstander - men da i et tekstillignende materiale. Hun lager sokler de skulpturelle gjenstandene står opphøyd og fremvist på. Sokler som igjen er bekledd med egne bemalte lerreter. Materialitet blir viktig men óg uviktig – alt ettersom. Tandrevold Eriksen synes dentekstile lerretskvaliteten er likeså interessant å jobbe med i sine skulpturelle verker som ethvert annet materiale. Mer presist: Her trekkes vi inn i en lek med verdiladninger mellom det modernistiske skulpturelle objektet, gjerne i opphøyde materialer som bronse og stein til tekstilmaterialer ansett som laverestilt i hierarkiet gjerne forbundet med kvinnelig geskjeft. Det er en lek og vridning med høy og lav kunst som iscenesettes fremfor øynene våre.

Om ikke dette er nok har Tandrevold Eriksen sydd flere av sine tekstillagde skulpturer med en åpning, slik at de på enkelt vis kan kles på og tas av. Hun lager nærmest vrengebilder av verker – de kan være det du ønsker etter egne behov. De store organiske fargerike tekstilene kan likeså godt være en skulptur på et podium som å bekle en kropp i et rom. Det tidligere kunsthierarkiet er for lengst fordrevet, og igjen står vi ansikt til ansikt med ulike værensformer og deres frie organiske spillerom av pust, lek og tale.

- Hilde Hernes, kunsthistoriker