Inferno

11.08 — 03.09.2017

Det er i hovedsak to etablerte størrelser innenfor referanseapparatet til den påleste som begynner å gnistre i det noen slår på strømmen med det å bruke en såpass belastende tittel som Inferno. Den ene er Dantes redegjørelse for helvetets kretser i Divina Comedia - skrevet i perioden 1308 - 1321, men først utgitt i 1472. Den andre, og noe nærmere i tid, er August Strindbergs febrilsk paranoide redegjørelse for sine ekskursjoner over kartet fra 1897 - selv årstallet har noe skjebnesvangert over seg, der det ligger like før et nytt århundre og dirrer av angst over det ukjente som venter. Sett fra vår side 1900-tallet virker dette intuitive ubehaget ikke bare helt rimelig i forhold til erfaringene - det ser saktens ut til å være latterlig relevant i forhold til den nærmeste fremtid og.

Den motsigelsesfulle, og på samme tid tilfeldige, kalkulerte, og rituelle metoden bak Magnus Vatvedts Inferno, er - selvfølgelig - noe ganske annet (det er jo helt åpenbart ikke et litterært arbeide, f.eks), men bærer med seg nok av Dantes intrikate spydighet i forhold til sin samtid, og Strindbergs besatte undersøkelse av sine egne vid tilfellet akutt dårlige nerver, til å motivere gjenbruken. I norsk ordbok er definisjonen av "inferno" ganske enkelt "helvete", og blir som oftest også assosiert med de rensende flammer i hvilke synderne etter sin død må pines til evig tid, men sånn til daglig handler det jo om når noe brenner med en viss intensitet - enten det er en boligblokk for fattigfolk ingen gidder sjekke sikkerheten til, eller resultatet av kirurgisk presisjonsbombing av folk som bor langt unna. Her har jo dette allerede skjedd; Vatvedt benytter seg jo av kull - konsekvensen av en brann. Og vet man i tillegg at brannen foregikk langt herfra, for flere år siden, og at kullet den gang ble forflyttet over halve kloden før det endte opp i et hjørne på studioet hans i årevis, før han kastet seg løs og gjennomførte dette vi har resultatet av her - med hele kroppen som instrument - står det også klart at ikke bare handler dette om timing; han peker også tilbake til det prehistoriske punktet da poesien løsrev seg fra sjamanistisk praksis. Dette her foregår jo også etter en logikk med dype røtter i praktisk magi; og dette kullet - fordi det er også nettopp dette kullet, etter nettopp denne brannen - ble jo ikke tatt vare på uten grunn.

Hvis vi tenker oss dette som en progresjon uten begynnelse og slutt - det er jo faktisk hva det er; ja, enda bedre, det er faktisk hva absolutt alt er - er vi nå på det punktet der det er blitt bilder som skal vises i et galleri. Og selv om de øyeblikkelig fremstår som abstrakte er de jo alt annet enn det; ikke bare gjør de rede for konsekvensen av metoden, men viser til konsekvens per se. Vi er fortsatt i en verden underkastet årsak og virkning - og der er nok indikasjoner til at det er nødvendig å minne på det. Det vil bestandig være nødvendig å minne på det. Inferno er ikke noe man skylde fra seg i ettertid.

Nesoddtangen, august 2017

- Tommy Olsson