Utstillingen åpner lørdag 4. mai kl 12:00 - 16:00

- -

Det moderne samfunnets dilemma og det eksistensielle drama mellom menneske og maskin, kaos og kontroll, anarki og autoritet, kommer til uttrykk i glasskunstner Hanna Hansdotters verk og arbeidsmetode. Ofte presser hun det varme, flytende glasset inn i en støpeform før hun slipper det løs og tilfeldigheter og «feil» kommer til og skaper et brudd i estetikken. Hun spiller opp mot glasskunstens historie som industri og kunsthåndverk, og former sitt kunstneriske uttrykk i konflikten mellom det rigide og det ekspressive. Skulpturene hennes kan beskrives som dekadente og elegante, med røtter i barokk og moderne estetikk. Gjennomgående er bruk av vaseformen, som både gir dem funksjonalitet og knytter dem til en lang tradisjon innenfor kunstfeltet. Koloritten er ofte skinnende og glamorøs og gir skulpturene energi og en tilsynelatende letthet. Formspråket er lekende og kan virke enkelt, men bak skulpturene ligger stor kunnskap om glassblåsing og en dyptgående følsomhet for glasset som materiale.

Hanna Hansdotter (f. 1984) har etablert seg som en særegen kunstner som kombinerer formspråk og konseptualitet fra design, kunsthåndverk og samtidskunst. Hun studerte glassblåsing ved Kosta Glasscenter og Glasskolan i Orrefors før kunststudier på Konstfack i Stockholm, og kombinerer den håndverksmessige erfaringen og innsikten med konseptuelle og formmessige problemstillinger. Hun har hatt flere betydelige utstillinger de siste årene, blant annet på visningssteder som Kalmar Konstmuseum og Waldemars Udde i hjemlandet Sverige, men også i Los Angeles og New York. Verkene hennes er blant annet innkjøpt av Nationalmuseum i Stockholm, Röhsska museet i Gøteborg, The ringing Museum of Art i Miami, og Statens Konstråd. Hun har også vunnet flere priser.

Til utstillingen på QB Gallery har hun jobbet med nye arbeider som også er en bevegelse videre fra de prosjektene hun har jobbet med tidligere. Utgangspunktet er antikken som estetisk forestilling slik det kommer til uttrykk i torsoer og søyler. I en serie arbeider har Hansdotter støpt maskuline, muskuløse overkropper i glass og preget dem med tatoveringer. I en annen serie har hun støpt søyler som er brutt opp eller falt overende. Hun viser også en serie vaser som er dekket av bobler og en ny serie veggarbeider hvor disse boblene videreføres. Selv om formene utvikles og videreføres er kjernen den samme og hun tar utgangspunktet i kroppen som form og som sanseapparat; verkenes kropp møter publikums kropp i et direkte sanselig forhold. Sagt på en annen måte: Mer enn å betrakte verkene hennes, erfarer publikum dem som romlige og sanselige kropper.

Kunsten hennes både strider mot og gjør narr av Adolf Loos pompøse og koloniale essay «Ornament and Crime» (1908) som ble oppfattet som et manifest for modernismens estetikk. Loos idé var at estetikken skulle være sparsommelig og disiplinert, uten ornamenter eller andre formmessige virkemidler som kunne oppfattes som unyttige. Loos essay la premisser for Bauhaus, brukskunstbevegelsens og minimalismens geometriske og reduktive formspråk og speiler på mange måter Michel Foucaults perspektiv på moderniteten som definert av disiplinering av kroppen; galskap, kriminalitet og seksualitet skulle undertrykkes for å opprettholde sivilisasjonen. I den moderne estetikken skulle alle tegn på irrasjonalitet og mangel på kontroll lukes bort.

For Loos er tatoveringen det ultimate tegn på barbarisk dekadanse og et usivilisert formspråk, og sånn sett er det mulig å se en direkte kobling mellom Loos frykt for ornamentet og Hansdotters lek med tatoveringen i sine verk. Torsoene hun har støpt er stramme og muskuløse og kanskje mer idealistiske enn realistiske (for de fleste menn), mens tatoveringer som sier «Easy Tiger» eller «Love Hurts» blir en forløsende humoristisk gest, som synliggjør en banalitet i det moderne (vestlige) samfunnets streben etter disiplinerte og perfeksjonerte kropper.

Det er nærliggende å tenke på arkeologi og sivilisasjoners forfall i møte med antikke søyler som ligger slengt rundt eller brutt opp. Igjen er den stramme, symmetriske formen satt i spill. I lys av de siste års monument-debatter og kritikk av vestlig hegemoni, er det fristende å lese de veltede søylene som en metafor på at den antikke filosofien som har definert så mye av vestlig tenkning og samfunnsliv er under angrep. For Friedrich Nietzsche er det vestlige samfunnet preget av at den rasjonelle tenkningen – den logiske tenkingen som Sokrates introduserte i den greske filosofien – hadde presset ut det spirituelle og det irrasjonelle. Med moderniteten var følelser, det irrasjonelle, det åndelige endelig fullstendig undertrykket, mente han. (Det var det han la i utsagnet «Gud er død»)

Mange kunstnere har siden brukt kunsten og kunstrommet for å utforske nettopp det irrasjonelle og det kroppslige og det er mulig å forstå Hansdotters kunstneriske prosjekt i lys av disse grunnleggende problemstillingene knyttet til vestlig sivilisasjon, disiplinering og kropp. Hun bruker et lekende formspråk og humor som del av virkemidlene for å utforske disse spørsmålene og åpner opp for en postkolonial og feministisk kritikk av kolonialistiske og maskuline strukturer.

- André Gali