Audun Alvestads billedunivers utgjør i usedvanlig grad nettopp dette; et univers.

Som sådan er det befolket av en gruppe mennesker hvis utseende plasserer dem midt i en bestemt tidsmessig og demografisk posisjon, eller kanskje et slags vagt krysningspunkt mellom to ulike kulturer som man ikke nødvendigvis alltid tenker på som beslektet. Ved første øyekast er det liten tvil om at vi har å gjøre med en slags harrykultur. Tennissokker i flipflops, handleposer, barter, smultringskjegg, ymse kroppshår og store mengder øl. Tankene går mot campingvogner, landsbygda, rølpete fester og tvilsom musikk. Etter hvert legger man imidlertid merke til enkelte markører som trekker i andre retninger og som gjør bildet mer nyansert, mer tvetydig og dermed også rikere. For så kommer man jo etter hvert på at også hipstere kan være hårete, tjukke og ikke minst trøtte. Festene kan være rølpete og musikken dårlig.

Malerienes utforming peker også mot en liknende tvetydighet som den man finner i motivene. Det sier seg selv at de ikke utelukkende dreier seg om simpelthen å dokumentarisk fremvise en gruppe menneskers livsverden. Som prosjekt inviterer maleriene oss kanskje heller til å utøve en slags auto-assosiativ distinksjonshukommelse; ved hjelp av de bruddstykkene som presenteres for oss, og som helt tydelig peker mot disse mulige kulturelle landskapene, hvor vi ender opp med å fylle inn hullene selv. De utgjør dermed kanskje en slags serie Rorschachtester i maleriformat, delvis kanskje som en måte å avsløre betrakterens kulturelle fordommer. For der noen kan se tvilsomme subkulturer, så ser utvilsomt andre nostalgiske og/ eller bejaende fortellinger om livsglede og poetisk hverdagslykke. For motivene viser jo ikke bare traurige hverdagslige sysler, men også de mer utagerende og festlige aktivitetene. Det er imidlertid et distinkt preg av hele tiden å trekke frem livets små mellomrom, øyeblikkene før eller etter at noe egentlig skjer.

I tidligere maleriserier har Alvestad tidvis fokusert på enkeltindivider, og som sådan operert innenfor en av vår tids mest markante kunstneriske strømninger, autofiksjonens sammenblanding av biografisk virkelighet og kunstnerisk påhitt. Denne finnes på tvers av kunstretninger, med representanter som Knausgård og Melgaard som noen av de mest tydelige eksemplene i norsk kontekst. Alvestads malerier utgjør på beslektet vis en forestilling om at vi har å gjøre med et visst nivå av konkret virkelighet, og på grunn av det faktum at vi har å gjøre med figurasjon følger maleriene som sådan en tradisjon som ofte domineres av det dokumentariske fotografiet.

Maleriene fremviser dessuten en paradoksal energi-diskrepans i den forstand at det «på innsiden» av motivene – blant billeduniversets persongalleri– fremstår som om alt går på relativ ekstrem lavoktan, samtidig som det finnes en energi i bildene, som malerier, kanskje nettopp på grunn av dette statiske, om ikke stoiske, i motivene. I kombinasjonen av det maleriske og det motivmessige, er det en klar referanse til den britiske maleren David Hockney. Det smått naivistiske er som malerisk virkemiddel, her som hos Hockney, med på å underbygge motivenes idémessige tyngde og dybde på en særdeles virkningsfull måte. Dermed blir dette også helt klart parallelt «stemningsbilder», malerier som vekker bestemte følelser og som til sammen gir oss som betraktere en erfaring der den rene maleriopplevelsen er viklet sammen med et element av voyeurisme som i større eller mindre grad utfra vår bakgrunn bærer med seg en antropologisk dimensjon. Alvestads prosjekt posisjonerer seg solid midt i samtidige diskusjoner om identitetspolitikk, moderne stammetilhørighet, ekkokamre og spørsmålet om hva som utgjør kulturellefellesskap i dag.

Anmeldelse: Brennhet poesi om hårete armer og bæreposer (Subjekt, 2019)