NJ: Jeg var overhode ikke sikker på at jeg kunne opprettholde det å være kunstner fordi det tok meg ganske lang tid å forstå de forskjellige karrieremulighetene jeg kunne ha etter studiene. I ettertid verdsetter jeg det faktum at jeg måtte finne ut av det selv, da jeg innså at som student var jeg i en trygg, beskyttet boble under COVID-årene. Jeg forsto at jeg kommer til å være ansvarlig for min egen karriere etter å ha fullført mastergraden min.

Etter å ha blitt uteksaminert fra KHiO (i 2021) fant jeg snart dette studioet (Klumpen Keramikk) som jeg nå leier med min venn, kunstneren Tonje Paus. Jeg er representert av QB Gallery og mottar stipend fra Kulturrådet, som gjør at jeg kan arbeide fulltid med kunsten. Det gir meg mer tid til å fokusere på min praksis, uten å måtte håndtere selvpromotering og salg av verk. Selv etter å ha fullført skolen, lærer jeg nye teknikker og aspekter med materialene i min egen praksis. Jeg føler at jeg blir mer dyktig i keramikk, utforsker glasering, underglasering, keramiske fargestifter og effektene jeg kan oppnå med eksperimentering.

KS: Du nevnte utforsking av materialer i din praksis, som virker veldig integrert i ditt kunstneriske uttrykk; hvorfor er keramikk ditt kreative medium? Er det noe i dette mediet som begrenser deg? Hva tillater det deg?

NJ: Å jobbe med keramikk er veldig tidkrevende, og for meg er det veldig viktig å jobbe raskt. Det er også derfor jeg lager mindre verk. For de større er det viktig å la dem tørke delvis slik at de blir mer stabile og beholder formen, da de har en tendens til å falle sidelengs og ikke motstår tyngdekraften så godt. Det er mer irriterende når du legger all din innsats i et stykke og det ikke blir som du ønsket det på grunn av brenningen i ovnen, sprekkene, og så videre.

Videre på det du spurte om, ønsket jeg opprinnelig å lage skulptur først; jeg ønsket ikke å jobbe med maleri, da jeg følte at andre var bedre på det enn meg. Jeg ville ikke konkurrere. Før jeg kom inn på Kunsthøgskolen, kom jeg over noen svenske keramikkunstnere, for eksempel Joakim Ojanen og Klara Kristalova. Begge disse kunstnerne uttrykker et helt univers gjennom sine keramiske verk, noe som inspirerte meg veldig. Nå føler jeg at jeg gjennom min keramiske praksis faktisk kan uttrykke meg med både en malerisk tilnærming så vel som en skulpturell en.

KS: Med tanke på hva som vanligvis læres bort på kunstakademier i vår tid; var du noen gang usikker på den naive stilen knyttet til navnet ditt?

NJ: Vel, jeg hadde ikke "håndverksferdigheten" før jeg begynte på kunstskolen. Jeg søkte på noen forskjellige akademier og kom faktisk ikke inn. Jeg var knust! Jeg søkte på mange akademier igjen, denne gangen innenfor keramikk. Jeg kom inn for bachelorstudiene i Oslo, og jeg fikk raskt beskjed om at stilen min var for naiv. Jeg eksperimenterte derfor mye med stilen min i løpet av bachelorstudiene, fordi jeg var så ivrig etter å finne den. Men jeg ønsket alltid at arbeidet mitt skulle ha denne humoristiske tonen, så vel som det mer seriøse. I de årene tok den seriøse delen over litt. For å være ærlig, på akademiet var jeg veldig usikker på hvilken vei jeg skulle gå, men da jeg returnerte til det naive uttrykket, følte jeg meg trygg og sikker på det. For meg er det absolutt noe seriøst i arbeidet mitt; jeg er genuint fascinert av det selv, noe jeg tror er viktig.

KS: Det er det absolutt. Er det et abstrakt konsept som verkene dine formidler, eller oppfatter du dem som veldig rett frem?

NJ: Den abstrakte delen av arbeidet mitt er at jeg jobber veldig intuitivt. Jeg lager ikke mange skisser, eller om jeg gjør det følger jeg dem ikke. Jeg vet aldri når jeg skal avslutte et verk, derfor lar jeg dem være ganske åpne – jeg beholder verkene som de er og noen ganger kombinerer jeg dem sammen etterpå. Når disse forbindelsene skjer, gir det mening at et mindre verk som har stått på hyllen i lengre tid blir del av noe større. Det inspirerer meg. Jeg skaper et verk jeg ikke hadde planlagt, og det begeistrer meg. De konseptuelle grunnlagene er for meg ikke så viktige som det endelige uttrykket.

KS: For å utforske dette videre – verkene dine virker veldig lekne, fargerike, lette. Behagelige å hvile øynene på. Hva er 'tyngre og vanskeligere' med dem (kanskje i prosessen, teknikken, eller dine egne ettertanker når verkene er ferdige)?

NJ: Det er vanskelig for meg jobbe kontinuerlig med et verk, i stedet for å gå videre til det neste. Imidlertid kommer de uferdige verkene sammen på overraskende måter. Likevel, å ha dem liggende rundt i den akkumuleringen kan også stresse meg; jeg blir overveldet av mine egne ting!

KS: Det er virkelig tidkrevende arbeid, fordi hvert trinn i prosessen tar ganske mye tid. Jeg antar at du må jobbe sporadisk på grunn av tekniske årsaker?

NJ: Ja, jeg gjør noe her og noe der. Jeg kan ikke holde meg til én ting og jobbe med det fra start til slutt. Jeg må rotere og sjekke alt rundt samtidig. Og håpe at jeg fortsatt er interessert i arbeidet når jeg kommer tilbake til det!

Imidlertid, når jeg lager noe, vil jeg skape hele stemningen av å oppleve det – enten det er å spise det, bruke det eller bare være rundt det. Ikke den nøyaktige kopien; det er atmosfæren som interesserer meg.

KS: Det virker som essensen i din praksis er den tiltrekkende delen ved verkene. Ditt fingeravtrykk er sjarmen og følelsene som skapes. Når vi snakker om atmosfærer, hva er ditt ideelle studiomiljø – hvilke forhold jobber du best under?

NJ: Det beste er når jeg ikke trenger å gjøre noe annet i løpet av dagen. Ingen ærender, ingen møter med noen, ingenting. Jeg er tids-pessimist, hvor jeg alltid føler at jeg har for lite tid!

Vi diskuterer videre Jonssons karakteristiske bruk av hverdagslivsmotiver, hvordan hun etablerte premissene for sin praksis, hvor hun henter inspirasjonen til sine verk. Hun utdyper videre:

NJ: Som barn var jeg veldig fascinert av mystiske historier, fantasiverdener, tegneserier – jeg ønsket å skape mitt eget univers, som speiler det virkelige livet. Jeg kan nå gjøre det i min egen stil, ikke ved å ha en spesifikk fortelling. Jeg ønsker ikke å gi inntrykk av at det er en spesifikk historie bak verkene, men at historien er veldig åpen for subjektive tolkninger. Askebegere, et motiv jeg stadig vender tilbake til, for eksempel, virker ganske nostalgiske for nordmenn ettersom røyking har blitt mindre vanlig med årene. Slike verk tillater å bringe betrakteren tilbake til en tid eller et minne de forbinder med objektet.

KS: For å bygge videre på det, er motivene alltid figurative? Hvordan velger du dine motiver?

NJ: Ja, de stammer alltid fra noe håndgripelig; jeg prøver aldri å lage abstrakte verk eller holde meg til et abstrakt konsept. Kanskje den endelige formen virker litt abstrahert, og det plager meg ikke.

Imidlertid jobbet jeg i en polsk restaurant; deres kjøkken var for meg både merkelig og annerledes, på en veldig inspirerende måte. Jeg ble utsatt for veldig interessante retter, og det var veldig viktig at rettene ble oppfattet som komposisjoner på tallerkenene. Jeg følte at de var kunstnere. Jeg var så fascinert.

KS: Det virker som om du på en måte internaliserte elementer av den spesielle kulinariske tilnærmingen. I polsk kjøkken har de en tendens til å søte mange av rettene sine – det virker som det har satt seg fast hos deg gjennom årene?

NJ: Det virker virkelig sånn, faktisk.

Jeg ser også mange bakervideoer på Instagram – det skyver grensene for sosiale medier. Du kan se på mat, men aldri smake på det. Det er likt det jeg gjør her i studio.

KS: Verkene dine virker innbydende da de for det meste ligner spiselige objekter, ofte søte, som vi nevnte. Fordi deres materielle natur avskrekker deltakelse i det de normalt ville fungert for, setter verkene dine opp en slags vegg. Jeg vil hevde at det høyner ønsket etter dem. Gjennom dine verk, ettersom du skildrer motiver som vanligvis er forbigående, adresserer du faktisk disposisjonen av referanseobjektet du overfører til et motiv.

NJ: Det er sant! Jeg prøver også mitt beste for ikke å kaste arbeider, selv om de har feil som sprekker og senkninger. Jeg søker ikke perfeksjon.

KS: Og med det holder du faktisk fast ved og forsvarer kritikken av hverdagslige objekters forgjengelighet. Nå som denne samtalen nærmer seg slutten; som en så ung og vellykket kunstner, hva blir det neste for deg?

NJ: Jeg skal delta på et 'artist residency' i Göteborg i løpet av høsten, hvor jeg planlegger å fokusere mer på maleteknikker ettersom jeg også bruker dem i mitt keramiske virke. Som jeg nevnte følte jeg meg tidligere ikke trygg på maleri, men nå gjør jeg det. Å gå mer i dybden med det og fokusere på det alene kan gi meg flere ideer til motiver og hvordan jeg kan jobbe med keramikken fremover.

Nellie Jonsson vil være en del av den norske fokusseksjonen på kunstmessen Ceramic Brussels i januar 2025 samt ha en separatutstilling på QB Gallery i Oslo høsten 2025.

Juni 2024, Oslo

Tekst: Katarina Snoj

Foto: Kari Kjøsnes