LM: Da jeg studerte på begynnelsen av 2000-tallet, fikk relasjonell estetikk og neo-konseptualisme mye oppmerksomhet. Den praksisen jeg har utviklet gjennom årene, er svært tradisjonell sammenlignet med tiden på kunstskolen, da vi lærte at relasjonell estetikk var den høyeste formen for kunst man kunne utføre. Vi satt der, lyttet og spiste suppe på gulvet. Det var fantastisk! Men det føles nesten radikalt å gjøre det jeg gjør nå, i kontrast til det jeg ble lært. I årene rett etter at jeg fullførte kunstskole, gjorde jeg nye prosjekter uten en signaturstil og uten en rød tråd – ingen estetisk undersøkelse som indikerte en videreføring av verkene. I stedet lente jeg meg på en narrativ tilnærming som hovedbærer av verkene. Etter hvert, da jeg ble forelder, bestemte jeg meg for å innføre en mer strukturert arbeidsuke, nærmest som en 9 til 5-jobb. Jeg begynte å jobbe i serier – hvert verk er en fortsettelse av det forrige.

Vi snakker videre om hans skulpturpraksis, som direkte stammer fra maleriet, et medium han er trent i og føler seg mest hjemme i, samt de nyeste verkene som skal vises på Enter-messen i København nå i august.

LM: Jeg ser på meg selv som en maler – jeg står med begge bena plantet i maleriet, men jeg lager skulpturelle varianter av maleriene mine. Jeg liker å utfordre meg selv med en komposisjon som skal fungere fra alle vinkler, ikke bare som en todimensjonal overflate. Det er et avbrekk fra den flate overflaten, som får meg til å presse meg selv på en helt annen og utfordrende måte. Jeg tenker på det som en slags dramaturgi; verkene reagerer på hverandre – som replikkvekslinger, de spiller av hverandre.

KS: På Enter Fair viser du både malerier og skulpturelle verk; kan du fortelle oss litt mer om disse verkene?

LM: Når jeg jobbet med disse skulpturene, fulgte jeg en lignende prosess som når jeg maler. Jeg begynner med løse skisser, som er den første fasen i hvordan jeg tilnærmer meg et maleri. Tidligere har jeg laget skulpturer ved å tegne og modellere dem digitalt, deretter 3D-printet formene og sendt dem til støperiet for å bli støpt. Men med disse to nye skulpturene har jeg jobbet mer tradisjonelt. Først modellerte jeg dem som skjeletter i metall, før de ble dekket med tråd og formet med gips.

KS: Noen overflater er svært polerte, mens andre har en teksturert finish. Hvordan bestemmer du dette?

LM: En perfekt finish kan gjøre skulpturen upersonlig. Jeg foretrekker å beholde noen spor fra prosessen, men det er en fin balanse. Etter støpningen lar jeg ofte skulpturene stå i studioet mitt i noen uker før jeg bestemmer hvordan overflaten skal se ut. Det handler ikke om å la overflaten være ubehandlet eller rå, men heller om å gjøre den ren og autentisk.

Morell diskuterer videre den visuelt unike formen han har utviklet gjennom årene, hvordan den har blitt til, og de ulike formene den tar.

KS: Betrakteren kan se den fremtredende formen du har utviklet, enten i maleri eller skulptur – den bestemmes av mediets egenart og de iboende egenskapene det har. Det virker som om du fanger en sekvens av et større system. Hvorfor er det viktig for deg å fange denne flyktige bevegelsen?

LM: Jeg oppdaget en ny verden av muligheter; jeg kunne fokusere på små variasjoner i stedet for å finne på nytt hver gang jeg laget en utstilling eller et prosjekt. Jeg fant dette mer utfordrende; å utforske små endringer. Jeg søker bevegelse, balanse og overraskende elementer i strukturene jeg skaper. Det former hele dagen og hele uken for meg.

KS: Etter mitt syn antyder skulpturene en form for innadvendthet fordi de ser ut til å fange seg selv på en måte. Formen må fullføres et sted. De kan ikke spre seg slik som de avbildede formene i maleriene kan – begrenset av rammenes fire sider. Skulpturene virker litt introverte, synes jeg.

LM: Det er veldig godt observert, og som du sier, arbeidet med mediets muligheter og begrensninger endrer formens iboende uttrykksevne. Når det gjelder skulpturene, er de selvinneholdte sløyfer, mens verkene på lerret er uendelige, bare «beskåret» for å skape en bestemt komposisjon. Det er et helt annet språk.

KS: Fortell oss litt om den gradvise utviklingen av seriene du har startet tidligere og som du nylig har jobbet med.

LM: For rundt 10 år siden begynte jeg å bruke elementer fra illusjonenes verden, magi og tidlige scenetriks som inspirasjonskilde. Jeg brukte gjenstander som tekanner og tryllekunstnerhatter nesten som dekorative rekvisitter, slik at man bare så vidt kunne ane formen under stoffet, fordi poenget var å skjule dem. Den draperte skulpturen fra utstillingen ‘Porta’s description’ (2013) på Palais de Tokyo var utgangspunktet. Den har ingen form under seg, da den er hul innvendig.

Og i ‘Shadow canvases’ serien, der de sprayede lerretene er tåkete og diffuse. Metaforisk sett demonterte jeg tåken og avdekket strukturene i maleriene. Med skulpturene avdekket jeg draperiet og avslørte formen under. Men da jeg avdekket formene, innså jeg at det ikke var objektet jeg skjulte som var viktig, men selve tildekkingen. Abstraksjon, som en måte å skape på, avslører noe distinkt i en visuell forstand og gir mange mulige tolkninger.

Jeg synes det er interessant å tenke på utviklingen av denne serien som kapitler i en bok som man oppdager i en bestemt rekkefølge.

KS: Jeg visste ikke at objektene ble avdekket metaforisk. Det virket som om utgangspunktet alltid var reelle objekter fra virkeligheten, ting som er håndgripelige. Som om du tok med deg restene av observasjoner fra dagliglivets objekter. De mykere elementene kan minne om gasbind, bånd, ligamenter, mens de stivere elementene ligner på greiner eller røtter… Ettersom du gradvis har abstrahert formene gjennom årene, har de fått en ny og unik visuell uttrykksform, ditt signaturuttrykk. De unngår tydelige gjenkjennelige trekk.

LM: Jeg ser på abstraksjonsprosessen som en måte å etablere en ren abstrakt form som likevel kan leses. Formen skal bære seg selv. Nøkkelen er å jobbe med mediet – utforske det; hva kan gjøres med det, hvordan vil det reagere, hvordan kan det behandles. I begynnelsen stablet jeg objektene for å få dem til å virke mer abstrakte. Jeg ville allerede da forvrenge dem. Det er som en subtil luksus – noe som står i kontrast til det iøynefallende. Det samme gjelder for abstraksjon. Å antyde noe uten å være eksplisitt. Det skaper umiddelbar visuell forvirring, og med det, nysgjerrighet.

KS: Når du nevner nysgjerrighet, assosierte jeg det med de visuelle konseptene utforsket av gestaltpsykologer; hvordan hjernen danner mentale skjemaer som forbinder visuelle stimuli for å gi mening til det den ser. Det viktige i disse skjemaene er forbindelsene, ikke selve informasjonen, fordi den blir «oppdatert» hver gang vi opplever det samme visuelle konseptet knyttet til det mentale. Med dine verk handler det ikke om disse spontane forbindelsene som hjernen lager med det den allerede kjenner. Hva slags forhold etablerer verkene da med betrakteren? Representerer denne ikonografien noe spesielt for deg, eller er det et verktøy for å henvende seg til betrakteren?

LM: De visuelle konseptene er veldig interessante, og kan absolutt knyttes til arbeidet mitt. Når det gjelder forholdet mellom verket og betrakteren, er strategien å vekke en følelse, uavhengig av forståelsen eller kjennskapen til referansen. Formene kommer fra observasjoner som er subjektive, men ikke personlige. Det er et forsøk på å forklare den ærlige prosessen bak det å lage disse verkene. På den måten er de mer et verktøy.

Morell utdyper de daglige arbeidstimene han tilbringer i studioet, hvordan de oversettes til ferdige verk, og usikkerheten som uunngåelig følger med. Han understreker intuisjonens rolle i beslutningsprosessen og den selvtilliten han har opparbeidet seg gjennom årene.

For meg er det nesten poetisk at halvparten av tiden min i studioet går med til detaljert planlegging, skissering, maling og å skape en viss orden, mens den andre halvparten handler om improvisasjon. Improvisasjonen er nødvendig for at jeg skal kunne utfordre eller overraske meg selv. Når jeg forlater studioet for dagen, er det alltid en overraskelse, fordi jeg aldri vet når jeg skal stoppe med noe jeg jobber på. Siden jeg stoler på magefølelsen min, eller ideen om at jeg må tro på verket, synes jeg tittelen på maleriserien, ‘Translations’, er veldig passende. Det er her det poetiske spranget kommer inn – den magefølelsen som sier: her, dette er noe! Konklusjonen er at dette er øyeblikket når jeg er fornøyd med arbeidet.

KS: Du formidler kun øyeblikket av suksess når verket er ferdig, ikke prosessen frem mot det?

LM: Jeg vil si at suksess er alt jeg opplever under prosessen, samt energien og harmonien – forhåpentligvis. Poenget er at jeg alltid har stolt på hendene mine. I min praksis har jeg sakte men sikkert beveget meg mot å snakke mindre om verkene og fokusere mer på opplevelsen, og med det bruke mer tradisjonelle medier. Tilbake til relasjonell estetikk som vi snakket om tidligere; jeg kan ikke legge skylden på alt det. Det handler også om å lære gjennom å gjøre, og med det å lære å holde seg på sporet, stole på egen overbevisning og være komfortabel med å følge den svingete veien med mange avstikkere.

KS: Var du noen gang opptatt av å være tidsriktig i arbeidene dine, siden du gikk tilbake til mer tradisjonelle medier og tilnærminger til kreativt arbeid?

LM: Tidene forandrer seg alltid. Derfor insisterer jeg heller på å se bakover. Det skjer alltid en ny eksplosjon i kunstverdenen, og det som virker som en helt ny måte å gjøre ting på! Det handler ikke om å skape noe som ser helt nytt og moderne ut – noe som aldri er gjort før. En trendkunstner stiller ut på store gallerier i to år, og hva skjer så?

KS: Det virker som om det å alltid prøve å fremstå som ultra-moderne kan skade en kunstner. Hvis man har et klart mål for hva man ønsker å formidle, hva betrakteren skal få ut av det, og hvilken verdi verket har – hvis det stemmer overens, bør verket betraktes som vellykket av kunstneren, etter min mening.

LM: Jeg er helt enig. Den svenske kunstneren Karin Mamma Andersson sier, på en veldig poetisk måte, at du kan stå fast i din praksis, eller du kan løpe etter solen hele livet og fortsatt være i skyggen; men du kan stå stille i din egen praksis og kanskje få et glimt av sollyset. Og hvis du er heldig, får du to turer rundt solen, vet du.

KS: Som kunstner er du på en måte tvunget til alltid å forholde deg til omgivelsene dine og kulturelle trender?

LM: Hvis man tar det for bokstavelig, bør man heller gå på en handelsskole eller jobbe i et reklamebyrå. For kunstnere er det greit hvis det kommer fra deres egen nysgjerrighet eller fascinasjon, men jeg mener det er ikke deres ansvar. Det er ikke nødvendig å ha en mening om alt og lage store overskrifter ut av det.

Vi utforsker videre improvisasjonens rolle i arbeidene hans, noe som kanskje ikke alltid er åpenbart for betrakteren, men som er svært tilstedeværende for kunstneren.

KS: Verkene dine virker svært kontrollerte, og det ser ut som du gir betrakteren bestemte betingelser for hvordan de kan tolke dem. Du gjør det utfordrende for betrakteren å forstå bildene, og som vi snakket om tidligere, er det ikke nødvendigvis din intensjon at de skal gjøre det.

LM: Det er godt å høre at du faktisk opplever at det er en mangel på improvisasjon! Når jeg lager dem, føler jeg at det er mye improvisasjon. I mitt sinn er de improviserte.

KS: Poenget mitt er at når det først er på lerretet, så er det det, ikke sant? Du kan ikke improvisere på lerretet.

LM: Det stemmer. Jeg bruker oljemaling som akvarell – jeg gjør ingen korrigeringer. Jeg maler ‘alla prima’, som betyr vått i vått. Jeg kan bruke én dag, eller jeg kan bruke ett år. Men som regel, fordi det er vått i vått, tar det én dag. Planleggingsfasen kan derimot ta lengre tid – til jeg er fornøyd. Med skulpturer, derimot, lager jeg også en skisse av formen, en slags prototype, som deretter blir laget av profesjonelle håndverkere på støperiet. Bronsen blir først varmet opp, deretter børstet og sprayet med patina, og så videre... Vi må bare si stopp på et visst tidspunkt, før de blir helt svarte.

KS: Nå som vi nærmer oss slutten av samtalen, lurer jeg på hva som ligger foran deg som en etablert og vellykket kunstner. Har du noen nye retninger eller prosjekter du ser frem til?

LM: Jeg ser veldig frem til neste utstilling med QB Gallery i mai 2025. Det vil ikke være langt fra det jeg gjør nå, men det blir definitivt et nytt steg. Jeg har ennå ikke bestemt meg eller planlagt verkene i detalj – men jeg gleder meg til å ha denne lange høsten og vinteren til å arbeide mot den utstillingen

Intervju av Katarina Snoj

Fotografi av Kari Kjøsnes

August 2024, Oslo