EG: Jeg begynte å jobbe med nylontau på kunstskolen, men jeg viste ikke arbeidene til noen, da jeg følte at ingen ville være interessert. I 1989 ble jeg invitert til et tekstilsymposium i Nord-Sverige som varte i en måned og inkluderte tekstilkunstnere fra hele Europa. Jeg fikk tilgang til nylontau og ble invitert til å eksperimentere med materialene.

Fra 1991 jobbet Grieg som verksmester i vev ved kunsthøgskolen i Oslo hvor hun samtidig hadde nok tid til å jobbe med sin egen praksis. Hun utdyper hvor og hvordan hun arbeider.

EG: Gjennom årene har jeg utviklet en daglig kreativ prosess med å jobbe med tau, for meg er det en slags meditasjon. Jeg blir ikke lei – det er litt merkelig. Jeg tar arbeidet mitt med overalt jeg går; i bilen, på trikken, på båten osv. I studio tvinner jeg tauene og deretter farger jeg dem, så tørker jeg dem, noe som kan ta opptil 3 uker avhengig av hvor tykke de er, og så tvinner jeg dem igjen. De krymper mye. Senere velger jeg teknikken som skal brukes på tauene - tvinning, knyting, børsting av separate tråder. Det er alltid en veldig strukturert og spesifikk prosess for å nå ønsket sluttpunkt. Jeg komponerer tauene i mange lag (…) som akkumulerer til titalls av kilo om gangen. Derfor har jeg nå et heissystem bare for dette, da det er fysisk så krevende. Tidligere måtte jeg finne noen sterke menn rundt på bygget! Men det er ikke et så stort problem lenger.

KS: Er det noen annen grunn til at de henger fra taket, også i utstillingskontekst?

EG: Det har vært den rette måten å gjøre det på for meg. Det gjør at de ser lettere ut selv om de veier 30-40 kg. De er også fri til å bevege seg og kan sees fra alle sider.

Vi snakker videre om Ellen Griegs kunstneriske medium og når hun begynte å jobbe med det:

EG: Siden jeg var en liten jente har jeg alltid likt å gjøre ting med hendene mine; jeg likte å strikke, veve (…) Jeg begynte først på interiørdesignstudier, men byttet til tekstilkunst, noe jeg er glad for at jeg gjorde. Det var et åpenbart valg for meg.

KS: Det virker som det kom ganske naturlig. Var du noen gang bekymret for hvordan kunsten din kunne bli sett på av publikum, på grunnlag av mediet? Selv om tekstilkunst i skandinaviske land er høyt ansett og verdsatt i det 21. århundre, mer enn i andre vestlige land, hvor det fortsatt kan betraktes som et lavstatus håndverk. Kan man derfor tekstilpraksis som politisk, og tror du dets status har endret seg igjennom årene?

EG: Tekstilkunst kan være politisk både som en kommentar til politiske hendelser og som en erklæring om kvinners uavhengige uttrykk, da de fleste tekstilkunstnere fortsatt er kvinner. For meg er det vanskelig å forstå at det trekkes et skille mellom håndverk og intellektuelt arbeid; kunsthåndverk og visuell kunst, og at den visuelle kunsten har høyere status enn kunsthåndverk. Begge kategoriene har de samme elementene av håndverk, materialer og uttrykk i seg. Begge kategoriene bærer preg av kunstnerens reaksjon på livet de lever og ser rundt seg. Jeg har imidlertid observert at samfunnet rundt meg har oppfattet det som lav og høy status, men dette har delvis endret seg. Vi ser kanskje dette mest tydelig i tekstilkunst som nå har fått høy status i Norge. Jeg tror at kvinners kamp for likestilling i kunsten også er av stor betydning her - og at journalister og kunsthistorikere har begynt å interessere seg for tekstilkunst som sitt eget og viktige uttrykk.

Vi diskuterer videre Griegs bruk av syntetiske materialer og sammenstillingen av hennes inspirasjon som kommer fra naturen, mer spesifikt livet i havet.

EG: For det første er det syntetiske materialet allerede der; derfor har jeg ikke dårlig samvittighet for å bruke det. I motsetning til naturlige materialer er nylon helt hvitt, og fargene blir mye mer potente på dette materialet. Jeg liker glansen det gir, og det er veldig viktig for meg.

Videre henter jeg mest inspirasjon fra sjølivsorganismer som koraller, kråkeboller og fisk. Jeg har alltid tenkt på hvordan livsformer i naturen snakker med hverandre – jeg søker denne organiske måten å tenke i mitt arbeid.

KS: Arbeidene dine virker veldig lekne, fargerike og lette. Hva er 'tyngre og vanskeligere' med dem?

EG: Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe mer ‘direkte’ for eksempel som en maler bruker en gest; fordi verkene mine tar så lang tid å lage. Jeg blir mer og mer ivrig etter å se hvordan et verk vil ende opp med å se ut. Det kan ta mange måneder eller til og med år for et verk å bli ferdig!

EG: Mine ideelle studioforhold er stillhet. Jeg har noen ganger noen assistenter i studioet, for eksempel mannen min og også mitt kloke barnebarn som liker å hjelpe til. Da jobber vi alltid i stillhet og konsentrerer oss hele tiden.

Som kunstner blir du mer erfaren og mer avslappet, noe som kommer med alderen. Jeg fant alltid forberedelsene før utstillingsåpninger veldig stressende – jeg klarte ikke spise, jeg klarte ikke snakke, jeg var så nervøs. Jeg spurte meg selv alltid hvorfor jeg gjør dette, hvorfor gjør jeg ikke noe annet! Det var forferdelig – men det skjer ikke lenger. Og utstillingsåpningene er og har alltid vært veldig spennende.

KS: Nå som denne samtalen går mot slutten; som en veletablert kunstner med en praksis som spenner over flere tiår, hva ville ditt råd være til unge kunstnere i starten av deres karrierer?

EG: Jeg var alltid sta og fulgte mine egne ideer; jeg hørte ikke på professorene mine, jeg trodde alltid at jeg hadde bedre ideer! (ler) Og jeg trodde alltid at gamle mennesker gjorde kjedelige ting! Men det var en grunn til at professorene underviste på skolen. Og siden da har jeg forsøkt å finne ut av den grunnen. Og det lønte seg. Jeg vil oppmuntre en ung kunstner til å være sitt eget individ, prøve å gjøre det de tenker selv er riktig og viktig, og igjen være sta.

Juni 2024 Oslo

Intervju og foto av Katarina Snoj