AR: Jeg meldte meg på interiørarkitekturprogrammet med et ønske om å skildre noe indre og følelsesmessig. Jeg fikk frihet til å gjøre akkurat det jeg ønsket. Studiene ble en mulighet til å forstå mitt eget indre og følelseslandskap.

KS: Begynte du å jobbe med marmor mens du fortsatt gikk på studiene?

AR: Ja, det gjorde jeg. Men på den tiden var det jeg gjorde ganske klønete. Jeg hadde jobbet med granitt og kalkstein tidligere, men da jeg for første gang satte meiselen i marmor, var det bare fantastisk. En perfekt match. Å, det var en utrolig følelse! Det var som en rus. Og jeg opplever fortsatt denne følelsen når jeg har en god arbeidsøkt; jeg kan jobbe til langt på natt. Jeg glemmer alt annet. Marmor var virkelig det materialet som gjorde meg trygg på evnen som ligger i hendene mine.

KS: Hva fikk deg til å utvikle praksisen du har i dag? Er det spesifikke øyeblikk du kan peke på?

AR: Det var et veldig avgjørende øyeblikk jeg husker godt. Jeg hadde noe restmateriale, og det føltes så naturlig å lage noe relatert til kroppen min. Jeg lagde en kopi av hånden min og skar den lille fingeren under de andre. Jeg gjorde det uten å tenke over det, akkurat som jeg gjorde det da jeg var barn i klassen, fordi jeg var usikker på hvordan den buet seg, annerledes enn alle klassekameratene mine. Jeg innså at det var en ubevisst beslutning jeg tok, både da og nå, for å prøve å skjule noe. Gjennom min praksis fant jeg en måte å håndtere disse spørsmålene på; ironisk nok ved å arbeide i materialet som har blitt brukt gjennom historien for å idealisere kropper i århundrer.

KS: Hvordan knytter gammel gresk mytologi seg til din praksis?

AR: Da jeg var barn, var jeg utrolig interessert i gammel mytologi. Jeg husker da jeg dro til Athen med moren min og hadde en klar idé om hvordan skulpturer av guder og muser skulle se ut – så da jeg så Caryatidene holde oppe Erechtheion, ble jeg litt sjokkert! Det var så annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg! Jeg forstår deres verdi nå, selvfølgelig, og jeg elsker det.

Det er umulig for meg å forestille meg hvordan disse greske skulptørene laget verk uten verktøyene vi har i dag. Verktøyene jeg jobber med er lignende, det er de samme prinsippene, men siden vi har elektrisitet, jobber jeg med en luftdrevet hammer og meisel. Det lager mye støy og støv, selvfølgelig, men jeg liker fortsatt ikke å bruke masker eller annet beskyttelsesutstyr; det føles som om jeg mister følsomheten i fingrene.

KS: Siden jeg antar at marmorhogging ikke læres ved interiørarkitekturavdelingen, må jeg spørre, er du selvlært?

AR: Ikke helt, men på en måte. Rett før COVID-utbruddet reiste jeg til Italia for å lære kopieringsteknikken med pekeapparater hos Studio Antognazzi, som ligger i skyggen av Carrara-fjellene. Da jeg ankom, hadde alle forlatt stedet i all hast, så i omtrent 10 dager hadde jeg studioet helt for meg selv. En 89 år gammel mester i marmorhogging, som hadde vært i faget siden han var 10 år, lærte meg kunsten. Han observerte meg arbeide og ristet på hodet – «Dette er ikke måten å gjøre det på!» sa han, og viste meg hvordan jeg skulle legge vekten riktig i steinen. Det fungerte mye bedre og raskere enn noe annet verktøy. Etterpå laget jeg min første ordentlige skulptur, en marmortorso i det mest strålende hvite marmoret jeg noen gang har arbeidet med.

KS: Når du alltid fjerner noe, virker det som om du må være veldig sikker på evnen som ligger i hånden din? Alltid gjøre det rette trekket og påføre riktig mengde trykk.

AR: På visse stadier arbeider jeg også med leire for å bli bedre kjent med formen. Hvis det er noe jeg er litt usikker på, lager jeg først en skisse på papir. Om jeg trenger en dypere forståelse av formen jeg har tegnet, bruker jeg leire, men kun i kort tid. Etter flere års erfaring sitter formen i hånden – det er som å spille et instrument.

KS: Når det gjelder feil som oppstår i prosessen, hvis de er gjort av deg, aksepterer du dem, ikke sant?

AR: Jeg har det fint med feil som jeg selv har gjort. Men det er kjedelig hvis noe knekker under transport! Hvis det bare er en flekk fra noens finger, er det helt greit.

KS: Fingeravtrykkene fra folk som berører verkene dine –

AR: Jeg elsker det fordi skulpturene da får en naturlig patina. Jeg har ikke denne ideen om marmor som dette rene, perfekte materialet.

KS: La oss snakke om de gjentakende motivene i verkene dine. På den ene siden ser vi private deler med en myk fremtoning, som navler for eksempel, og på den andre siden er det blomsterornamenter.

AR: Dette er et motiv jeg er svært godt kjent med. Penis er selve symbolet på maskulinitet. Likevel, når den er slapp, ser jeg ingen maskulinitet i den – det er bare et kroppslig vedheng. Jeg vokste opp i et hjem med bare kvinner; min mor og mine to eldre søstre. For meg har de ulike skildringene av dette ikke-maskuline, slappe vedhenget blitt en måte å uttrykke min egen barndom og ungdom på.

Jeg begynte å skildre deler av kroppen min som jeg har vært litt skamfull over, for eksempel mine bøyde lillefingre, føttene mine, eller navlen som stikker litt ut. Å jobbe med dette har gjort at jeg har overvunnet disse usikkerhetene, noe som nå føles veldig rart.

Nylig begynte jeg å jobbe med å innlemme rammer, da jeg føler at grensene gir det avbildede umiddelbar intimsfære. Blomsterornamentene rundt knytter jeg noen ganger til pollinering. Jeg ønsket å kombinere noe vakkert med noe folk kanskje ikke synes er så vakkert. Blomsten jeg jobber mest med kalles ‘Firblad’ på norsk. Jeg snublet tilfeldigvis over en Firblad mens jeg gikk i skogen med en venn, og jeg innså at det var akkurat som blomsten jeg hadde avbildet så mange ganger før.

KS: En annen tilnærming vi ser i verkene dine er den flekkede eller beisede marmoren, der du brukte en blå tusj, ikke sant?

AR: Mitt favorittverk, som har vært min favoritt i lang tid nå, har jeg flekket, ja. Verket heter ‘writing in blue permanent marker’, og jeg lagde det tilbake i 2020.

Jeg hadde skrevet et dikt, og jeg hadde jobbet med å hogge det om og om igjen, fordi jeg ønsket å skjære det perfekt inn i denne firkantede marmorslabben jeg hadde, og så plutselig innså jeg; det er ikke et veldig godt dikt. Men i disse endeløse forsøkene hadde jeg skrevet dette i margen ved siden av et av disse ikke så gode diktene:

MAMMA JEG HAR OGSÅ

LAGET ET

DIKT

Du skjønner, moren min pleide å skrive dikt da jeg var barn. Og det slo meg plutselig – det er verket. Jeg brukte en billig Pilot-penn med en tykk spiss og flekket dette på marmorstykket. Når det er ferskt, ligner det nesten på egyptisk blått pigment.

KS: Jeg har tenkt på dette verket, og det ser ut til at det er skrevet med et barns eleganse; den ukontrollerte, løse håndskriften og den lite elegante pennen som flekker det dyrebare, hvite marmoret. Det føles rent og barnslig impulsivt, som om det bare måtte ut.

AR: Det er den tilstanden jeg befinner meg i før jeg skaper noe. Noen ganger føles det nesten som om jeg må kaste opp – det kommer bokstavelig talt fra innsiden av meg.

KS: Dessuten, du skrev ikke bare et dikt. Du skapte et dikt. Bokstavelig talt.

AR: Jeg tror det er den eneste måten jeg jobber på. Jeg skaper. Vanligvis dukker et bilde opp i tankene mine, og jeg prøver å skisse det ned eller skrive det. Og det endrer seg alltid, nesten umiddelbart når blyanten treffer papiret. Det blir aldri akkurat som jeg hadde forestilt meg, men det er hele poenget med materialet og ideen. Det handler om de forskjellige måtene å tolke møtet mellom materialer og idé på.

Når det gjelder den flekkete marmoren, føler jeg noen ganger at jeg virkelig kommer under overflaten på materialet, hvis du forstår hva jeg mener. Vanligvis, når jeg hogger, holder jeg meg alltid på overflaten. Men når væsken farger overflaten, trenger seg dypt inn, og marmoren mister sin verdi som skulpturmateriale – skapes det samtidig noe helt nytt. Jeg elsker dette møtet mellom marmoren og det nesten giftige utseendet til det blå blekket.

KS: For å utforske de elementene i din praksis som noen kanskje oppfatter som kontroversielle – har du noen gang fått negativ kritikk for å være nostalgisk i ditt kunstneriske uttrykk?

AR: Ikke egentlig, nei. Den eneste kritikken jeg noen gang har fått, var om det tidligere nevnte verket, ‘writing in blue permanent marker’. En kritiker slaktet det i en norsk avis.

Generelt er folk veldig delte når det gjelder dette verket. Enten finner de det fullstendig banalt og dumt, eller så blir de rørt. Jeg er ikke sikker på om det har med deres forhold til sin egen mor å gjøre, eller om det er irritasjon over å besmitte marmorens renhet. Det jeg gjør, er ikke veldig intellektuelt krevende; det handler mer om følelser. For meg kolliderer ikke disse to radikalt forskjellige tilnærmingene, da de er to ulike måter å nærme seg de samme ideene på.

Jeg vil si at jeg er litt nostalgisk. Men jeg tror at det å jobbe med disse universelle og tidløse temaene rundt kroppen aldri kan bli oppfattet som nostalgisk. Selv om jeg kan være «tilbakeskuende» når det gjelder ornamenter.

KS: Klassiske stiler har alltid gått i sykluser gjennom kunsthistorien, fra antikkens grekere og romere, til renessansen, nyklassisismen og postmodernismen...

AR: Jeg ser mange kunstnere vende tilbake til mer tradisjonelle medier som olje, tekstilkunst, keramikk, osv. I begynnelsen følte jeg meg utdatert og latterlig som jobbet med dette materialet.

Men etter at jeg begynte å jobbe her i studioet, sammen med andre skulptører, føltes det bare veldig naturlig å gjøre det jeg gjør nå. Det har lettet det presset jeg følte for å være visuelt moderne. Nå ser jeg at det å jobbe med ting som er knyttet til denne historien, er helt greit. Men for fem år siden følte jeg meg veldig gammeldags.

KS: Når vi ser på den androgyne karakteren i skulpturene dine. Noen av dem reflekterer dette, mens andre ikke gjør det. Kan du utdype dette?

AR: For lenge siden kom jeg over Platons Symposion og historien om det delte mennesket. Ifølge den klassiske fortellingen var de tidligste menneskene sfæriske og hadde to sett kjønnsorganer, noe som skapte kaos blant gudene på grunn av deres oppførsel. Zeus bestemte seg for å dele menneskene i to, og etterlot navlen som et merke på delingen. Denne historien omfatter både det androgyne og navlen, noe som for meg føles svært treffende. Navlen representerer en av de mest intime delene av menneskekroppen og sentrum for menneskelig forbindelse. Verkene som skal vises på Enter Art Fair i København, er også knyttet til dette.

KS: Nå som denne samtalen går mot slutten, som en ung og suksessrik kunstner, er jeg nysgjerrig på hva som ligger foran deg?

AR: Jeg skal stille ut en av de aller første navlene jeg noensinne har laget, fra serien ‘198C’, ved den skandinaviske ambassaden i Berlin. Det blir en gruppeutstilling i oktober, hvor jeg ble invitert til å delta sammen med noen fantastiske nordiske kunstnere, blant andre Jeppe Hein, Ragnar Kjartansson, samt A K Dolven, som jeg også jobber for. Jeg har jobbet for A K de siste fem årene, og hun har vært en slags mentor for meg. Jeg har lært så mye av henne, og jeg er evig takknemlig for all visdommen hun har delt med meg gjennom årene.

En annen gruppeutstilling jeg skal delta på i år er Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo.

I 2026 planlegger jeg en separatutstilling på QB, hvor jeg vil vise verk som er direkte knyttet til mine tidligere utstillinger ‘Himmelen og treet’ på Hulias, ‘Aftensange’ i QB Gallery, og ‘No Music Left’ i Galeria Cavalo i Rio de Janeiro. Alle disse utstillingene sprang ut fra et dypt følelsesmessig sted i meg og har vært viktige å reflektere over i tiden før jeg ble far. Nå er mitt hovedfokus på dette nye livet; å ta vare på den mest vidunderlige lille jenta i verden, kjærligheten i mitt liv.

Intervju av Katarina Snoj

Fotografi av Kari Kjøsnes

August 2024, Oslo