Bjørn Båsen (f. 1981, Eggedal) er utdannet ved The Arts institute at Bournemouth (BA) og Kunstakademiet i Oslo (MA).

Båsens kunstnerskap inviterer betrakteren inn i et unikt univers fullt av referanser til mytologi, fortid- og nåtids dekadens, eventyr og realisme. Det umiddelbare uttrykket kan referere til romantikken og rokokko, men har samtidig klare tematiske referanser til dagens samfunn; Båsen maler sagaen om Norge i dag, men peker også tilbake i historien. Verkene er både vakre og groteske, og denne dobbeltheten sammen med et slående realistisk uttrykk i en unik mytisk billedverden, plasserer Båsen i en helt egen klasse innenfor samtidskunsten, men også kunsthistorien.

Båsen er kjøpt inn av en rekke private og offentlige samlinger, blant annet Astrup Fearnley Museet, KODE Kunstmuseum, Nordnorsk Kunstmuseum, Grieg Art Collection, Equinor og DNBs kunstamling.


Her er svarene hans.

/1

QB: Kan du huske din første tilnærmelse til kunst? Hva var det som fascinerte deg?

BB: Jeg fikk min første tegneblokk da jeg var halvannet år gammel og etter det tegnet jeg non stop. Det er to verk som har brent seg fast i oppveksten. Det første var Gustav Wentzels maleri «Frokost» som jeg fikk se på mitt første besøk på Nasjonalgalleriet. Tipper jeg var ni eller ti år gammel. Maleriets stofflighet gjorde veldig inntrykk. Jeg husker spesielt lyset og skinnet i porselenskoppen i guttens hånd. Det andre verket er «One and Three Chairs» av Joseph Kosuth. Dette konseptverket ble jeg introdusert til i kunsthistorie på videregående, og det gav meg en mye rikere forståelse for hva billedkunst kunne være. Der referansen og filosofien rundt ideen er hovedfokus og ikke det rent visuelle. Det er fortsatt et av mine favorittverk.

/2

QB: Hva har influert deg mest i karrieren din? Hvordan har dette endret seg over tid?

BB: Dette er et veldig vanskelig spørsmål å svare på, for i mitt tillfelle så blir jeg påvirket av alt jeg foretar meg. Enten det er studiereiser, filmer, utstillinger, bøker, samtaler, sosiale medier. Jeg tror det nærmeste jeg kommer et konkret svar er frykten og magefølelsen. Når magefølelsen forteller meg at jeg er på rett spor, så følger jeg den. Det samme gjelder ideer og konsepter som skremmer meg. Når jeg vegrer meg for å realisere et verk fordi jeg er redd for hvordan den vil bli mottatt, så vet jeg at det er verdt å lage. Slik har det alltid vært for min del.

/3

QB: Hvilken rolle tenker du at kunstneren har i dagens samfunn?

BB: Jeg tror ulike kunstnere har ulike roller, men jeg tror en del av oss prøver å få folk til å stoppe opp. For å dvele. Hvis du i dag kan få folk til å glemme tid og sted, så har du virkelig oppnådd noe uvanlig. Kunst og kunstnere er ofte små brikker i et større kunstmaskineri. Hvis et verk kan bryte ut av denne collagen og ta tilbake litt autonomi, så er du på riktig vei.

/4

QB: Hvordan vil du beskrive ditt eget kunstneriske uttrykk?

BB: Konseptuell, surrealistisk og narrativ er vel det nærmeste jeg kommer. Det er verken fugl eller fisk. Mine verk spiller ofte på kontrasten mellom overflate versus innhold, der jeg håper at tilskueren vil være med på en gjettelek for å komme til bunns i verket.

/5

QB: Fra idé til ferdig kunstverk, hvordan lager du verkene dine? Følger du en spesifikk prosess eller et ritual?

BB: Ideen kommer ofte mange år før verket blir påbegynt. Når grunnideen har fått modnet og det danner seg et bilde i hodet som føles ferdig, så lager jeg noen skisser. Når jeg arbeider med maleri, så bruker jeg lang tid på opptegningen på lerretet. Og det er her selve verket blir bestemt. Alle detaljer og idéer velges nøye, og ideer fra skissestadiet endres eller forkastes. Etter en uke eller to med opptegning begynner selve malingen. Og dette tar lang tid. Som regel mellom to til tre måneder med intenst arbeid. Ettersom jeg maler ting som ikke finnes, så har jeg ikke noen modeller å forholde meg til. Alt må tas fra hodet. Derfor begynner jeg som regel med et hjelpelag for å bestemme lys og farger. Når dette er ferdig så finmaler jeg hele maleriet på nytt. I dette stadiet kan jeg rette på ting som ikke stemte i første laget og gi maleriet den stoffligheten og dybden jeg er på jakt etter.

Når det gjelder skulptur, så er prosessen ganske lik fram til skissestadiet, men etter dette er prosessen veldig annerledes. Jeg er en tegner som maler og en maler som skulpturerer. Det vil si at jeg ikke er født som skulptør, men tar med meg mange av tankemåtene som maler inn i skulpturmediet. Skulpturskissene er som regel veldig annerledes fra den ferdige skulpturen, ettersom selve byggingen av objektet må forholde seg til hva som er mulig å skape i tredimensjonal form. Jeg lager skulpturene i blandingsteknikk av tre og mdf. Når dette er ferdig formet, dekkes den i et lag med tynn tekstil (ofte gas) som er dynket i hudlim. Til slutt legges 10-20 lag med gesso (en masse av hudlim og kritt) som danner en keramisklignende hinne utenpå skulpturen. Denne slipes ned slik at overflaten er glatt, og så dekoreres skulpturen med maling, bladgull eller andre medier.

/6

QB: I verkene dine viser du ofte til temaer som kan knyttes til historiske hendelser eller andre fortellinger, ofte med mørke skyggesider. Verkene fremstår som universelle og tidløse, men på samme tid veldig moderne i form, farge og komposisjon. Hvordan velger du hvilke fortellinger du skal belyse? Er det visse temaer du tenker er særlig relevante å trekke frem i samtiden?

BB: Mine verker er veldig personlig. De reflekterer hva jeg er opptatt av for øyeblikket. Jeg er nerd og liker derfor å dykke helt til bunns i temaer. Akkurat nå er jeg veldig fascinert av hvordan historien gjentar seg. Det faktum at min generasjon har vokst opp i en tid og i en del av verden som har vært uvanlig fredelig og stabil i over et halvt århundre. Men den vestlige verden har i de siste årene blitt mer og mer ustabil, med andre ord: ting har gått tilbake til normalen.

Jeg merker at for min generasjon er denne nye situasjonen skremmende å forholde seg til, rett og slett fordi vi ikke er vant til det. Er du historienerd derimot, som meg, så er dette noe som har skjedd før og vil skje igjen. «Samtiden som fortid» er et tema som dukker opp i flere av mine seneste arbeider.

/7

QB: I en rekke av maleriene dine kan vi skimte tekst som ikke er synlig ved første øyekast, men som gjør seg tydelig etterhvert som betrakteren trer nærmere maleriet. Hva er forholdet mellom kunst og litteratur i kunstnerskapet ditt? Tenker du at et kunstverk kan tilnærmes på samme måte som et litterært verk?

BB: De beste temaene finner jeg som regel i bøker. Men fram til for et par år siden, så hadde jeg ikke tenkt på likheten mellom litteratur og mitt arbeid med maleri eller skulptur.

I 2022 gjorde jeg ferdig et ti meter langt maleri til utstillingen «Mythos» på Nitja Senter for Samtidskunst, som forteller historien om Napoleonskrigenes påvirkning på den norske grunnloven. Det skildrer ulike historiske hendelser fra tidlig 1800-tall, kamuflert som et fantasy-dataspill. Når det hang på galleriveggen innså jeg at det var min første roman. Fram til det hadde jeg bare jobbet i novelleformat. Mine narrative enkeltmalerier fungerer som korte, enkeltståenede historier, men en gang i blant er det gøy å prøve seg på et epos.

/8

QB: Felles for verkene dine er at de åpner for flere lag for tolkning: et mer umiddelbart knyttet til komposisjon og emne, og så et mer persepsjonsbasert lag tilknyttet ikonografi og symbolisme. Dette fører til at betrakteren søker etter ledetråder i verket som fører frem til en forståelse av hva man observerer, nærmest som en skattejakt, der flere elementer gjør seg tydelige i hvert møte med verket. Hvordan forholder du deg til andres tolkning av verkene dine? Kan andres tolkninger påvirke hvordan du betrakter dine egne verk?

BB: Da jeg var yngre hadde jeg veldig behov for at alle skulle tolke mine verk lik, men jeg innså fort at dette var fåfengt. Nå ser jeg fram til å høre andres tolkninger, ofte fordi jeg lærer av det. Mitt blikk er veldig subjektivt, men jeg ønsker at mine verk skal være så tilgjengelig som mulig. Jeg vil ikke si at andres tolkninger endrer kjernen i verket jeg arbeider med, men jeg forsøker å la det være et hjelpemiddel slik at jeg ikke villeder tilskueren unødvendig.

Hvis en idé er helt ny, så kan det være hjelpsomt å se hvilke elementer folk trekkes mot i arbeidet. På den måten oppdager jeg kvaliteter som jeg enten ikke var klar over, eller som gjør at jeg kan forsterke andre elementer som har gått folk hus forbi.

/9

QB: Kan du fortelle oss litt om kunstverkene vi får se av deg under Enter Art Fair 2023?

BB: På Enter deltar jeg med tre malerier. Et stort og to små. Det største er et maleri i «Chronicle»-serien. Det er inspirert av et Mark Twain sitat: «History never repeats itself, but it does often rhyme». Som tidligere nevnt er jeg fascinert av samtiden som fortid og «Chronicle (Submarine)» belyser dette.

Verket skildrer to historier: en krig med atomdrevne ubåter og en postapokalyptisk verden der ubåter er blitt mytiske uhyrer som ligger på havets bunn.

Maleriet ble laget i to stadier - i mellomtiden bodde jeg tre måneder i Roma. Der fikk jeg øynene opp for utviklingen i Europa etter romerrikets fall. Folk i Storbritannia og Frankrike var ikke lenger en del av et stort imperium og gikk tilbake til et enklere jordbrukssamfunn. Når den yngre generasjonen skulle ha forklaring på hvem som hadde bygget de store ruinene på jordet, så ble svaret: kjemper. Det er dette maleriet handler om. Hvordan skillet mellom historiske hendelser og myter utviskes.

De to små maleriene på messen ble laget under mitt opphold på Circolo Scandinavo i Roma og er en del av en ny serie der jeg bruker mosaikk som utgangspunkt. Det ene,«Pixel (Aeternus)», er mitt forsøk på å lage et Roma-maleri. På 1700- og 1800-tallet var Roma et populært tema i kunsthistorien. «Alle» kunstnere ville besøke byen og lage sin egen skildring av byen. I dag er dette en utdødd sjanger, men som jeg følte var et naturlig tema når jeg skulle arbeide med mosaikk i maleriform. Det andre maleriet, «Pixel (Inferno) I» tar utgangspunkt i første vers av Dante Alighieris mesterverk «Den gudommelige komedie». Teksten skildrer hvordan han har gått seg vill i skogen og ikke vet hvor han skal videre. Skogen er en metafor for Dantes eget liv og jeg har valgt å skildre dette som et overgrodd bylandskap der tekstfragmenter dukker opp som reklameplakater og grafitti.

/10

QB: Siste spørsmål: Hvis du skulle spist middag med fem andre kunstnere, levende eller ikke, hvem ville det vært?

BB: Kunstnere er ofte introverte, så jeg tror jeg ville valgt en gruppe som kjenner hverandre fra før. Det ville sikkert blitt en høylytt middag, men der alle kom godt overens. Svaret er de fem grunnleggerne av Prerafaelittene: James Collinson, William Holman Hunt, John Everett Millais, Dante Gabriel Rossetti og Thomas Woolner.

Kritikeren John Ruskin var også med i dette «broderkapet», men han skal ha vært en ufyslig skikkelse, så jeg holder meg til de fem første.