/1

QB: I serien Plucked forteller du om dualiteten rundt konseptet om hjemmet – et sted som kan vekke ambivalente følelser, både som et trygt og behagelig sted, og et sted som kan føles som et bur det er vanskelig å unnslippe fra. Hvilken rolle spiller hjemmet i fotografiene i Our Other Room?

GM: Hjemmet og hverdagen er essensielt i det meste av arbeidet mitt, da jeg selv syns de fungerer som gode utgangspunkt. De fleste har minner fra et hjem og derfor åpner det forhåpentligvis opp rom for tolkning hos betrakteren, hvor de kan bruke bildene mine som en katalysator for å reflektere over både sitt eget og andres liv. Terskelen mellom privat og offentlig rom påvirker ofte atferden vår, på godt og vondt, noe som underbygger det jeg forsøker å ta sikte på; våre uforutsigbare handlinger overfor hverandre og hvordan det påvirker livene våre.

/2

QB: Er det noen biografiske elementer i fotografiene dine?

GM: Ja, det meste springer ut av ting jeg opplever, ser eller anser som viktig i et sosialt perspektiv. Og for Our Other Room ønsket jeg å jobbe rundt kommunikasjon og hvordan det har en oppriktig følelse av tvetydighet. Mye forblir ofte usagt, og fotografering er et flott hjelpemiddel for å ta tak i dette aspektet, siden fotografier vanligvis er veldig stumme.

/3

QB: Oppmerksomhet rundt detaljer er en fil rouge i ditt tidligere og nåværende kunstneriske virke. Du belyser vanlige ting, som et stykke tapet som løsner, blomster som mister kronbladene, gardiner som trekkes for. Dette er elementer som muligens ikke legges merke til i dagens hurtiggående liv, som ikke gir tid til oppmerksomhet til slike tilsynelatende hverdagslige ting. Hvordan forholder du deg til vårt hurtiggående samfunn og på hvilken måte føler du at bildene dine en del av dette?

GM: Jeg lengter etter et konsentrert øye, et som ønsker å bruke tid med bildene mine, da jeg håper de kan sees på flere måter. Og selv om man kan si det om de fleste bilder, streber jeg etter en følelse av uhygge i hvordan jeg bygger ideene mine, der en vakker overflate motvirkes av en mer tvetydig fortelling, et kroppsspråk eller en scene. Forhåpentligvis bidrar det til en mer interessant opplevelse, der situasjoner, relasjoner og sosiale aspekter vurderes.

/4

QB: Hva er forholdet mellom tekst og fotografi i verkene dine? Tror du ord kan hjelpe betrakteren å forstå et kunstverk, eller bør bildet tale for seg selv?

GM: Det er to forskjellige språk og jeg elsker å kombinere dem - det bidrar til ettertanke. Det kan fucke med sinnet. Og som vi vet, kan man ikke unnslippe sinnet. Så tekst og titler kan make or break selve verket, uten tvil.

Noen ganger trenger bilder en kontekst, andre ganger kan en tekst eller titler totalt endre hvordan man oppfatter og vurderer bilder. Jeg er ikke skribent, så jeg liker å la andre ordlegge arbeidet mitt, enten det er i en bok eller for en utstilling. Det frembringer lag, ideer og tanker som er nye for meg og som jeg lærer av. Men denne gangen følte jeg at utvalget trengte litt pusterom, så jeg lot det være. Our Other Room har mye å gjøre med det vi skjuler, både i hjemmene våre, kroppen og sinnet vårt.

/5

QB: Da fotografimediet ble til, hevdet Charles Baudelaire at det ville føre til at fantasien, kunsten og spesielt maleriet døde, noe vi vet ikke skjedde. Tvert imot ga det et ekstra dytt for kunstnere til å eksperimentere med nye metoder bort fra figurativ representasjon. Vi kan si at det samme skjer med kunstig intelligens i dag. Hvis det er mulig å gjenskape fotografiske bilder gjennom AI-teknologi på en måte som i økende grad er tilgjengelig for alle, hvilken retning tror du moderne fotografi vil ta?

GM: Jeg er nølende med å svare fordi jeg ikke har tenkt så mye over det, men for kunstscenen synes jeg det er noen interessante ting som lages, av Charlie Engman for eksempel. Men det er store etiske og moralske dilemmaer, og vi vil helt sikkert se mye grenseoverskridende og spekulativt arbeid og bruk, men jeg tror at det meste vil dukke opp utenfor kunstscenen. Når det er sagt, vil det fortsatt være svært skadelig for de involverte. Folk går rundt med ulik etikk og grenser, et aspekt som peker tilbake til arbeidet mitt og hvorfor jeg er så fascinert av oppholdsrommene våre, der folk tar feil beslutninger bak lukkede gardiner. Arbeidet mitt har som mål å minne folk på ikke å være den personen.

Geir Moseid (f. 1978, Tønsberg, NO) er en norsk fotograf som bor og arbeider i Oslo. Siden han ble uteksaminert fra London College of Communication i 2008, har Moseid arbeidet med flere fotografiske serier, der dokumentarpraksis og iscenesatt fotografi møtes. Ved å jobbe med et 4x5 tommers kamera ønsker Moseid å utfordre hvordan man kan snakke om og diskutere sosiale, antropologiske og økonomiske problemstillinger innen samtidsfotografi. Fokus på farger, tekstur og menneskelige relasjoner av ulike slag danner grunnlaget for hans praksis, mens de narrative elementene i verket ofte forblir åpne og tvetydige.

Moseid er innkjøpt av Equinor Art Programme, Haugar Museum of Contemporary Art og University of the Arts London og har vunnet priser i England og Tyskland for sitt talent.