Lars Morell (f. 1980, NO) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo.

Morells arbeid har alltid omfattet og stilt spørsmål ved det synlige/usynlige og det som ser ut til å være noe det ikke er. I en rekke utstillinger nasjonalt og internasjonalt har denne ikonografien blitt grundig utviklet innen mediene maleri, skulptur og fotografi. Morells nyeste serie malerier består av organiske former som "vokser" over lerretet. Hans fargete konstruksjoner kan ved første øyekast minne om forgrenede rotsystemer, men også konturer av lenker og kroker fra tidligere serier. Utførelsen varierer fra raske spontane penselstrøk til nøye justerende grep og avstemming. Løse og tydelige penselstrøk settes side om side med bakgrunnsflater i utviskede overganger. Paletten varierer fra duse jordfarger til intense pigmentmetninger. Morell utvikler verkene ut fra figurasjon og ser dem som abstraherte stilleben, som et dilemma mellom abstraksjon og representasjonsmaleri.

Morells verk er inkludert i samlingene til Caviar Factory Kunstmuseum, Malmö Kunstmuseum, Sørlandet Kunstmuseum, Equinor og KLP.

Her er svarene hans.

/1

QB: Kan du huske din første tilnærmelse til kunst? Hva var det som fascinerte deg?

LM: Ikke på et bestemt tidspunkt, men jeg husker at jeg tidlig fikk smaken på “boblen” eller “tilstanden” som oppstår når jeg zoomer inn i arbeidet. Litt lost in translation. Så som en glede over prosessen, først og fremst. Mange timer på gutterommet med eksperimentering. Og så etter hvert kom det vel også noe grubling i forhold til sjangre, teknikker og billedspråk.

Det var ikke som en bryter som ble slått på, men mer som en sakte økende interesse. Opplevelsen om at det var noe mer som jeg var nysgjerrig på og en kode som kunne knekkes på så mange måter. Den undringen for tvetydigheten er fremdeles tilstede.

Jeg var også fascinert over at noe fikk innpass på museum mens annet var oversett. Det var også det at jeg ikke slo meg til ro med hva jeg skulle gjøre med livet. Så den litt egenrådige tanken om å faktisk velge en retning som helt klart har høy risiko for kollaps, den slapp aldri taket - og det er den som gjør at jeg står opp hver dag fremdeles. Euforien i bobla av fokus har jeg fremdeles, men det føles mer nødvendig og akutt å fokusere på arbeidet nå enn da jeg begynte.

/2

QB: Hva har influert deg mest i karrieren din? Hvordan har dette endret seg over tid?

LM: Stedene jeg har vært og folkene rundt. Perioden i Paris i 2011 - 2012 var betydningsfull, jeg fikk noen sjanser der som var fruktbare. Utstillingen på Palais de Tokyo var et klart vendepunkt. Istedenfor en kilde til innflytelse, tenker jeg mer på det som en kakofoni, eventuelt symfoni av erfaring. Klangen avhenger av hvorvidt man får det til å henge sammen, eller se konturene av retningen det er på vei.

I forhold til daglig inspirasjon så trenger det ikke å være de store tingene. Jeg har stor glede av å se kunst, og forventningen om at jeg kan få et sjeldent kick “denne gangen” er verdt turen. I økende grad lar jeg meg også begeistre over hverdagslige ting, som hvordan lyset treffer kakedisken mens jeg står i kaffekø. Mulig dette appellerer til sørlendingen i meg, som en slags Markus fra Kilden av Gabriel Scott som verdsetter de små tingene mens han grubler på de store.

/3

QB: Hvilken rolle tenker du at kunstneren har i dagens samfunn?

LM: Et møtepunkt som kan lede i alle retninger, og alt dramaet som utspiller seg på vei til og fra.

/4

QB: Hvordan vil du beskrive ditt eget kunstneriske uttrykk?

LM: En slags loggbok hvor lys, komposisjon og palett utgjør ingrediensene for en rett som serveres den som har et våkent øye. Energi, spenst, balanse og moment beskrevet med farger og komposisjoner. Enkeltstående notater (verk) som forhåpentligvis på sikt danner den større sammenhengen.

I forsøk på å se ting utenfra er jeg opptatt av det ubevisste. Hvordan visuell hukommelse og oppfatning fører til så ulike lesninger. Jeg ønsker ikke å presse tilskueren i en bestemt retning, men legge opp til en subjektiv reise innover.

/5

QB: Fra idé til ferdig kunstverk, hvordan lager du verkene dine? Følger du en spesifikk prosess eller et ritual?

LM: Jeg har til en viss grad et fast rituale ved at jeg jobber til faste tider og har stort sett den samme fremgangsmåten på hvert bilde. Siden prosessen krever fullt fokus og er fysisk krevende, har jeg begrenset meg til å kun jobbe “vanlige” arbeidsdager på pluss minus 7 timer. Utover dette blir jeg mindre fokusert og det ender sjeldent godt.

Fremgangsmåten er den samme på hvert bilde, men byr på like store utfordringer hver gang. En løs komposisjon skisseres opp, så rentegner jeg den og maskerer med tape. Så maler jeg bakgrunnen over det hele og fjerner deretter maskeringstapen. Til slutt fyller jeg inn forgrunn og binder det hele sammen med lette strøk som ser ut som silkebånd. Hvert bilde har lik prosess, men komposisjon, temperatur, blandingsforhold, pigment og olje bidrar til at det hver gang skjer noe nytt. Valg må tas eller elimineres underveis. Mye av utfordringen og drivkraften er min egen miks av tålmodighet og rastløshet. Hvert bilde trenger både meditativ refleksjon og umiddelbare nærmest forhastede avgjørelser. Prosessen er todelt: planlegging og improvisasjon. Via prøving og feiling har jeg kommet frem til at like deler planlegging og improvisasjon gir i mine øyne de mest vellykkede resultatene.

/6

QB: Tidlig i kunstnerskapet ditt kan vi se en rekke skulpturelle verk og installasjoner som fremstår mer figurative enn abstrakte. I de senere årene fremstår verkene dine derimot mer abstrakte enn figurative, særlig i serien «Shadow canvas». Hvordan og hvorfor skjedde denne overgangen?

LM: Tidligere komponerte jeg tydeligere sammensetninger og narrativ. En mer iscenesatt tankegang om hvordan gallerirommet kan brukes og oppleves akt for akt. Nå er jeg mer bevisst på at det som fungerer der også må fungere del for del som enkeltverk på veggene hjemme hos folk.

Selv om jeg er veldig lite bevisst på denne overgangen i arbeidet mitt, synes jeg grensen mellom figurasjon/abstraksjon har potensial til å balansere et sted mellom det opplagt banale og subtilt forførende. Det kan være inngangen til betrakterens lesning. I serien med “Shadow Canvas” var det nettopp et poeng å viske ut eller å tåkelegge grensen mellom det figurative og abstrakte.

Stort sett ser jeg for meg et visuelt mål, med noe delvis formulert og så prøver jeg å gå i den retningen for å finne ut hva den byr på av utfordringer. Retningen er heller kronglete enn konseptuelt klar. Subtile antydninger heller enn eksplisitt. Jeg streber etter (i eget arbeid) og foretrekker andres arbeider som har spor av valg som er tatt underveis med energi, påfunn og nerve - heller enn et ønske om å legge et ferdig prosjekt klart og tydelig på plass i den kunsthistoriske hyllen.

/7

QB: Der serien «Shadow canvas» fremstår som abstrakt, beveger den siste serien din «Translations» seg mer i krysningsfeltet mellom abstrakt og figurativt maleri, der formene som tidligere fremstod som skygger, nå oppfattes som konturene av noe. Hvor kommer disse formene fra? Oppstår de fra fantasien din eller fra minner?

LM: Etter å ha arbeidet meg gjennom et stort antall variasjoner i “Shadow Canvas” serien ønsket jeg å tilnærme meg komposisjonene på en annen måte. Da jeg i komposisjonene plasserte det som var duse former i “skyggemaleriene” frem i forgrunnen i “oversettelsene”, trengte jeg å abstrahere dem på en annen måte. Det som tidligere kun kunne skimtes ble helt tydelig og mistet sin funksjon. Jeg ble da tvunget til å legge på en form for abstraksjon for å beholde bildenes tvetydighet og åpenhet. Opprinnelig var formene i skyggemaleriene tenkt som reelle skygger som kunne ha oppstått i vinduskarmen hos noen, eller ute i naturen. På den måten tenker jeg på disse som abstraherte stilleben. I “Translations” ser jeg på stilleben som noe i en utvidet forstand. Det er mer som et utsnitt fra noe større med mindre gjenkjennelige former og mer rene komposisjoner. Balanse, moment og bevegelse som sammen utgjør en slags stemning eller indre landskap om du vil.

De forholder seg helt klart til minner, men uten fantasien er det vanskelig med abstraksjonen. Jeg får sitere Jens Fänge her:

“If I had all the answers I would stop painting and be driving a bus or something”

Jens Fänge (“Alcove” - Perrotin, New York, 2019)

/8

QB: Gjennom kunstnerksapet har uttrykket ditt utviklet seg organisk over tid og medium. Vi kan ta utgangpunkt i skulpturene dine, som utviklet seg til skyggemalerier, og som igjen tok form og substans fra skygger til mer konkrete former. Har du en idé om hvordan dette vil utvikle seg videre?

LM: Akkurat det er jeg like nysgjerrig på som dere! Det er en slags koreografi. Jeg forstår prosessen, men kontrollerer den ikke. Steg for steg med prøving og feiling. Jeg har perioder der jeg jobber innen en serie og holder på med den til jeg føler det meste er utprøvd, for så å gå videre til en ny. Det er en daglig dans som foregår, ikke kun i forkant av hver utstilling - men hele tiden. Jeg stoler på plattformen av erfaringer jeg står på og bruker magefølelsen aktivt. Det er en konstant strøm av valg som jeg ønsker å ta mest mulig på instinkt, i mine øyne gir disse valgene mest mening.

Som Tal R sa i et intervju med Elephant: “Ask any boxer to explain first, and he is going to have a very broken nose - the same goes for artists.”

/9

QB: Kan du fortelle oss litt om verkene vi får se av deg under Enter Art Fair 2023?

LM: Jeg kjempet mye med disse bildene, og etter mange forsøk løsnet det. De var krevende å gjøre, men samtidig virket det som om jeg kom et knepp videre med akkurat disse komposisjonene. Til en viss grad gir bildene et blikk inn i månedene før sommeren. De er oversettelser av stemningen, forsommerens koreografi med lydspor fra Emilie Nicolas, Undergrunn, Kalabrese og Stimmung. Tidlige morgener på gymmen, noen turer på tennisbanen, sommerkaffe fra Kaffebrenneriet, og noen møter om oppdraget med en skulptur som skal stå i en hage.

/10

QB: Siste spørsmål: Hvis du skulle spist middag med fem andre kunstnere, levende eller ikke, hvem ville det vært?

LM: Nå som vi er i Danmark slår jeg et slag for en lys sommeraften med Anna Ancher, P.S. Krøyer, Carl Locher, Kitty Kielland og Amaldus Nielsen.

Hadde dette vært for tyve år siden ville jeg nok vært på en kneipe med Urs Fischer, Jason Rhoades, Glenn Brown, Jordan Wolfson og Matthew Barney.