Yngve Benum (f.1984, Oslo). Stilistisk sett er Yngve Benums arbeider preget av en eksplosiv energi som likevel fremstår fullstendig kontrollert. Maleriene er, om ikke nedlesset, så i det minste fullspekket med elementer at man kan se for seg at lerretene tidvis nærmest holder på å sprekke. I motivene finnes tendenser til et tilbakevendende figurgalleri, men først og fremst ser de ut til å representere et evig forsøk på en formmessig eksperimentering samtidig, som de forankres i en helt tydelig signatur. Denne er ikke minst preget av noen av de mest strukturerte overflatene i nyere norsk maleri, med en uvanlig spennvidde i hvordan malingen er påført lerretet, og tilhørende - for å bruke et lite kunstfaglig ord – snåle effekter. Nettopp dette er blant arbeidenes fremste kvaliteter. Hva gjelder kunst lever vi paradoksalt nok – med tanke på hvordan kunstverdenen stadig ekspanderer og åpner seg opp i nye retninger – i en høyst forutsigbar tid. Tendensen i Benums arbeider er mot en maksimalisme og et ønske om ikke å låse seg i faststivnede mønstre. Det er svært sjelden å se noe uventet, noe man ikke helt skjønner hvor kommer fra og noe som kan beskrives som snålt. Ikke minst når maleriene i så voldsom grad slår en ansiktet som noe helt eget, noe ingen andre i det norske kunstfeltet egentlig driver med, og som i såpass stor grad leverer et overbevisende argument for at maleriet de kommende ti årene vil bli mer interessant enn det har vært det foregående tiåret.