Høsten 2011 var Josefine Lyche, Anders Sletvold Moe og Lars Morell på rundreise sammen i Nord-Norge. «Uten Ramme, Nye Rom» var en utstillingsturné i regi av Se Kunst i Nord-Norge og Tromsø Kunstforening, hvor hver utstilling var nyprodusert, med kun delvis overlappende utvalg verk fra sted til sted. «En sen kveld» er med andre ord en slags gjenforening, på samme måte som utstillingsserien i Nordland kunne ses på som en bandturné. Samtidig er gruppeutstillinger ikke konserter, og disse tre kunstnerne er ikke bandmedlemmer som utelukkende jobber mot ett felles resultat. Men de gjorde også det, og de var svært godt egnet til nettopp en type utstilling der både det individuelle og det kollektive gis anledning til å skinne.

Felles for disse kunstnerne er at alle tre i utstrakt grad har arbeidet med veggmalerier, og at alle har arbeidet «eksperimentelt» og stedsorientert i mange år. I dette arbeidet har de alle arbeidet inngående med såkalt integrert kunst –det som i gamle dager ble betegnet som «utsmykninger» - altså permanente prosjekter i offentlige bygninger eller i offentlige rom. Anders, Josefine og Lars tilhører en generasjon av norske kunstnere som kom på scenen etter at 90-tallskunstnerne hadde banet vei for temporære prosjekter utenfor den hvite kuben med ulike relasjonelle og sosiale prosjekter, men samtidig fri for denne generasjonens frykt for forestillingen om det konvensjonelle maleriet. For om de ikke nødvendigvis alltid har arbeidet fullstendig stedsspesifikt, så i det minste med et til en hver tid kontekstsensitivt maleri også i deres øvrige atelierpraksis. Rent kunstnerisk er det dog like mye som skiller dem som det som binder dem sammen. Noe forenklet kan vi kanskje si at det dreier seg om to mystikere og en analytiker.

Anders Sletvold Moe er blant de norske kunstnerne av sin generasjon som mest direkte har gått i konkret dialog med den nordiske modernismen. I sin etter hvert ikoniske verksserie «Black Letters» lager han småformat kjærlighetsbrev til kunstnere som har betydd mye for ham, på et vis som redefinerer det monokrome som noe mer enn kritisk gest og ikonoklasme og som heller har tatt opp i seg en form for dialogbasert hommage. En slik aktiv relasjon til den historiske kunsten preger generelt også de arbeidene som i mindre grad peker direkte mot spesifikke inspirasjonskilder eller referanser. Uavhengig av hvilket medium han arbeider i er arbeidene preget av en ytterst stram presisjon.

Josefine Lyche har i mange år bedrevet en nitid forskning på billedkulturens forhold til et bestemt intellektuelt og åndelig tankegods som for mange fremstår å ligge fjernt fra samtidskunstens rasjonalistiske diskurser. Lyche utforsker koblingen av et nonfigurativt, postkonseptuelt maleri med en slags kosmisk, psykedelisk og New Age- ikonografi iblandet referanser til klassisk maleriske formspråk som er gitt esoteriske innsprøytninger. Arbeidene er preget av en kombinert stofflighet og slående visualitet som peker mot forestillingen om en hinsidighet med løfter om evig åndelig opplysning.

Lars Morells sirlige skyggemalerier er i løpet av de siste årene utviklet seg til å bli stadig friere og mer abstraherte. Der billedverdenen tidligere var mer spesifikk er den nå mer intuitiv, og må man kunne si kanskje også formalistisk. I den forstand spiller de opp betrakterens forestillingsevne mer enn før. Man inviteres inn i det som enten kan være en verden av skyggelandskaper eller kanskje også et akvatisk univers der betrakteren beveger seg fra lerret til lerret lik en dykker som ikke har fått noe kart over terrenget å forholde seg til. Arbeidene er som sådan en type eksistensialistiske manøvrer.

Der «Uten Ramme, Nye Rom» var en slags turné med variabler som utviklet seg organisk fra sted til sted, rom til rom, så er det kanskje mer korrekt å tenke på «En sen kveld» som en forestilling, som en kortfattet men eksplosiv enkelthendelse. Likevel er det en utstilling som kan ses på som – inntil videre - siste ledd i nettopp den prosessen som begynte for åtte år siden, og hvor kunstnerne igjen demonstrerer en form for selv-kuratering preget av en fleksibilitet og en vilje til at en utstilling ikke nødvendigvis er noe som trenger å detaljdikteres utenfra, men som heller kan oppstå nærmest spontant når tre kunstnere og arbeidene deres – fra hver sin kant - møtes i det samme rommet.