Are Blytt

Tora Dalseng

Mai Hofstad Gunnes

Steinar Haga Kristensen

Randi Nygård

Eirik Senje

Magnus Vatvedt

Blytts Ashes er en serie abstraherte maleriske gjengivelser av aske og askemerkene ilden etterlater seg når den er brent ut. Arbeidene fremstår som forsøk på å artikulere abstrakte verdier gjennom avbildninger av sporene en etter en fysiologisk nedbrytningsprosess; spor, minne, rest, og destruksjon er ideer som utforskes med maleri som verktøy. Blytts arbeider kan betraktes som undersøkelser av det abstrakte maleriets muligheter i vår samtid – en tid der det abstrakte har antatt helt nye betydninger og implikasjoner – estetiske, formelle, økonomiske, politiske og ideologiske. Ved siden av å berøre maleriets rent formelle aspekter, går Blytt - via anonymitetsestetisk tankegods - inn i undersøkelser omkring mulighetene for motstand og subjektivitet i en slik kontekst. Tora Dalsengs skulpturer Kattens pysjamas kombinerer ord, form og bevegelse og fungerer som en slags collage i måten de forskjellige delene av en katteliknende kropp settes sammen på. Skulpturene er laget i byggeskum og papirleire - og malt på med akrylmaling. Som Dalsengs arbeider gjerne gjør, tar skulpturene utgangspunkt i en interesse for språk og rytme; hvordan lyder, bokstaver og objekter likner og skiller seg fra hverandre. Hun er interessert i forholdet mellom bokstavelig og metaforisk betydning og lar gjerne dette styre valgene av objekter og formgivingen av dem. Dalseng tenker seg kunstproduksjonen som en metode der man går tilbake til første rute; hvor man bruker alt man vet, men har innstillingen til en begynner. Kunst er for henne en måte å utfordre et tankemønster på - ved spille både på og utenfor brettet samtidig. Hofstad Gunnes’ silketrykk inngår i prosjektet Baby Snakes Hatching. Ruins. Ruins, som i tillegg til de utvalgte verkene består av en 16 mm film, collager og en artist book. Prosjektet ble først vist ved UKS i 2012, og senere i separatutstillingen Proverbs for Ouroboros ved Trondheim kunstmuseum i 2014. Via kunsthistorikeren Aby Warburg (1866-1929) knytter hun slangenes livssyklus til Hopi-indianernes dyremytologi og arkitektur. Warburg huskes for sin fremstillingsmåte i bildeatlaset Mnemosyne, der han satte sammen bilder fra ulike tider, steder, medier og produsenter – kategorisert etter en utpreget assosiativ logikk – som et alternativ til den rådende kunsthistorien. Silketrykkene er avbildninger av de nyutklekkede slangenes bevegelser – som for Hopi-indianerne minnet om formene lynets lysglimt skaper på himmelen. Hoftstad Gunnes interesserer seg for indianernes hang til å oppfatte sammenhenger assosiativt gjennom sidestillinger av objekter som ligner hverandre, og arbeidsmetoden hun benyttter har bakgrunn i det samme ikke-lineære organiseringsprinsippet. De to nær ved identiske skulpturene Ballast - Der schließmuskel funktioniert nich mehr #66 ble først vist i Vilinius-galleriet CAC i 2014. Utstillingen var en seleksjon arbeider i ulike media, produsert i samarbeid med flerkunsteridentiteten Karen Eliot mellom 2006 og 2014. De to beskriver samarbeidsmetoden som en form for telepatisk sensibilitet - en kommunikasjonsform uten sansbare fysiske signaler. Som realiseringer av telepatiske overføringer søker verkene å bryte ned likhetsideologien vårt moderne overskuddssamfunn henter krefter fra. Slik forbigås også dikotomien mellom det abjekte og døde, avfallet vi definerer oss selv ved å ta avstand fra, og det nye, kontinuerlige og levende, det som ennå ikke er omskapt til fetisjerte objekter. Med det nyes økonomi opprettholdes avfallsproduksjonen - og den hyperekspanderer. Haga Kristensen gyver likefullt løs på kanon med rå muskelkraft - og han gir seg ikke før de pulveriserte restene av den ligger strødd utover gallerigulvet. Nygårds tegninger fra Ny Ålesund, Svalbard er laget ved å legge tynt papir mot overflaten av et strandet isberg, for så å dra kullstift over det. Når det smelter endrer overflaten seg i høyt tempo, og krystaller og former trer frem i tredimensjonale mønstre. Når små partikler fra blant annet fra fossilt brennstoff og vedfyring driver nordover i luftstrømmer og lander på isen, absorberes mer lys og varme slik at smelteprosessen forskyndes. Tegningene er avtrykk av et øyeblikks møte mellom is, kull og papir, i dét lagene med is løser seg opp, for til slutt å feste seg rundt partikler av svart karbon, som kondensjonskjerner ved dannelsen av skyer. I Nygårds verker gis naturen og dens lagdelte arkiv en skapende rolle: Naturen blir et formspråk der de ulike komponentene utvikles gjennom geologiske, biologiske og meteorologiske prosesser som legger premissene for menneskenes fortolkningsmuligheter. Med Nygårds tegninger utfordres vi til å tenke nytt om det visuelle forholdet mellom material og tanke. Med sine to krittegninger på tavlemaling undersøker Eirik Senje forholdet mellom det menneskelig skapte, det villede - og det naturstyrte i en fortolkningsprosess. Kontakt med objektenes billedflate kan viske ut tegningene, men dette krever en aktiv handling – de lar seg ikke, slik som for eksempel kullstift, ødelegge av et vindpust. Tavlemalingen på den hvite bakgrunnen minner om Malevichs berømte sorte firkant, men her er det sorte avbrutt av tegn og farger, og tillater ingen kontemplasjon over tomhetens potensialitet. Selv om objektene lar seg lese inn i tradisjonen etter Malevich, kan assosiasjonene like gjerne være tilfeldige - slik krittets liv på tavlen har potensial for både tilfeldige og intensjonelle endringer. Likheten til Malevich retter oppmerksomhet mot verkenes uunngåelige søken etter en meningsfull fortolkningsramme - mens den parodiske behandlingen av skoletavlen og krittet setter form til ønsket om å løsrive seg fra en slik kategorisering. Magnus Vatvedt har de siste tre årene samlet med seg sand fra ulike strender i Europa, Amerika og Asia. De to verkene som vises er laget av sort vulkansk sand fra Padang Galak, Indonesia og kremhvit sand fra Koh Rong i Kambodsja. Sanden Vatvedt benytter er enten mineralsk eller består av biologisk materiale – som den linoljebaserte malingen brukt i klassisk oljemaleri. Maleriene er imidlertid utført ved å påføre lerretet lim – i ekspressive strøk som først kommer til syne for kunstneren etter han har strødd sanden over bildet og latt det tørke over natten. Slik blir bildene som fotspor på stranden; de ekspressive strøkene er også delvis tilfeldige spor på en flate. Når Vatvedt oppholder seg på de ulike strendene som senere rekonstrueres på lerretet, avlegger han også selv spor – av både geologisk og kulturell art – og maleriene blir slik sett en påminnelse om et evig gjentakende kretsløp som er like gjeldende for vår biologiske som vår kulturelle side.