US / THEM

QB Gallery / Blomqvist Kunsthandel

Konkurranseaspektet er tilsynelatende lite til stede som drivkraft innenfor dagens billedkunstneres kollegiale fellesskap. Fra et kunsthistorisk perspektiv var imidlertid tekniske fremskritt lenge en viktig faktor. Eksempelvis skapte Filippo Brunelleschis «gjenoppdagelse» av sentralperspektivet et vannskille mellom middelalderens flater og de kommende århundrenes interesse for å skape tredimensjonal dybde i maleriets billedrom.

I den grad det finnes tendenser til en lignende form for konkurranseinstinkt i kunstfeltet i dag, så er det gjerne innenfor det ekspresjonistisk orienterte nonfigurative maleriet slik det blant annet representeres av Sebastian Helling. En til dels offensiv og ekstrovert retorikk («I run this (Full Stop)») bærer preg av inspirasjonskilder hentet i vel så stor grad fra mer «battle»-orienterte kulturelle fenomener som fra maleriets egen «høyestetiske» historie innenfor kunstfeltet. Selv om dette ikke er uvanlig innen det konvensjonelle maleriets etter hvert lange historie for viljeløshet, «bad painting» og anti-komposisjon, så benyttes virkemidler som kunstnerens initialer og andre bruddstykker av løsrevet tekst hos Helling utfra en logikk der selve den maleriske handlingen har prioritet over tanken. Det er som om den malende kroppen overstyrer hjernens tendenser til å ville kontrollere sluttresultatet.

Denne logikken fremstår altså som en intuisjonsbasert vitalistisk vilje der sammenblandingen av store og små gester er resultatet av at det for kunstneren i møte med et ethvert tomt lerret egentlig begynner nærmest fra scratch. Ethvert nytt maleri begynner med Helling stilt overfor en blank flate med intet annet utgangspunkt enn et dypt, nærmest pre-cerebralt, instinkt for at flaten må fylles. Resultatet er en følelse av en nærmest ustoppelig energi og impulsivitet.

Rent malerisk er det i denne sammenhengen selvsagt verdt å nevne Hellings utstrakte bruk av aerosolmaling, altså spraybokser, en form for maling av tradisjonelt sett forbundet med mer «lowbrow» estetikk. Spraymalingen entret først Hellings knippe av virkemidler nettopp med disse maleriene fra 2015, produsert i Los Angeles under et opphold ved residencyprogrammet Hooper Projects. Samtidig utviklet Hellings kunstnerskap seg i en ny retning. Paletten gikk fra mørke, tunge farger over mot et lysere, lettere, mer fargerikt uttrykk.

Maleriene består delvis av tradisjonelle «strøk» og delvis av påsprayet maling, og i mellomrommet mellom disse måtene å behandle lerretets overflate oppstår et dirrende spenningsfelt av malerisk mening. Kanskje er det dette laget kritiker Tommy Olsson i møte med Hellings malerier i 2016 omtalte som en «sublim, diffus hinne av usikkerhet.»Råheten i de maleriske virkemidlene gjør at man nesten kan tenke seg maleprosessen som noe i nærheten av surralistenes automatskriving. Tilbake står en malerisk gestus som utgjør en direkte og ubrutt kjede av overført energi fra malerens indre via håndbevegelsenes kontroll over både pensel og sprayboks slik det etterlater seg maleriske markører på lerretet. Slik all god malerisk ekspressivitet gjør, så er kunstneren fullstendig til stede i maleriene, for er det noe disse maleriene definitivt viser tilbake til, så er det i høyeste grad Helling selv.

Den samme energien er ikke minst tilstede i den 400-sider tykke boken som også publiseres i anledning utstillingen. Boken er første bind av en presentasjon av Hellings tegninger, og her møter vi kunstneren i en om mulig enda mindre kontrollert, mer direkte og mer sprengferdig energisk tagning. Innholdet består av skisser og billedfragmenter som også tidvis kan kjennes igjen fra malerier. Tegningene består av bruddstykker av tekst, eksperimenterende linjeføring, tilløp til symmetriske komposisjoner, lånte eller vagt huskede formasjoner og nyoppdagede figurative «former» av ulik karakter. Disse slår mot betrakteren på side etter side og utgjør til sammen et innblikk i en kunstnerisk prosess som er preget av en nærmest kompulsiv prosess der hånden simpelthen må være i bevegelse til enhver tid, uavhengig av hvorvidt fingrene holder rundt en pensel, en blyant, en sprayboks eller en tusj.

Både i tegningene og i den maleriske virksomheten er det for Helling kanskje først og fremst snakk om en kontinuerlig kamp med det kunstneriske selvet, en kamp som manifesterer seg på lerretene som en dragkamp mellom idealer som signatur og gjenkjennelighet på den ene siden, og det nyskapende og uventede på den andre. Ethvert nytt lerret bærer preg av en trang til å supplere de foregående, som i et evigvarende prosjekt som sikter mot forestillingen om en fremtidig helhet, men der bestanddelene hele tiden er på rømmen og gjør det umulig å få øye på det store bildet, og hvor det er nettopp dette som utgjør kjernen i prosjektets kvalitet.

I så måte utgjør Hellings malerier og tegninger hver for seg kun bruddstykker, dog selvstendig enkeltstående og representative verk, av en større helhet som til syvende og sist kun er kjent av kunstneren selv.