Mads Andreas Andreassen, Yngve Benum, Sverre Bjertnes , Are Blytt, Bjørn Båsen, Liv Tandrevold Eriksen, Liv Ertzeid , Christer Glein, Mona Orstad Hansen, Sebastian Helling, Janne Gill Johannesen, Henrik Olai Kaarstein, Audar Kantun, Steinar Haga Kristensen, Josefine Lyche, Mickael Marman, Marius Martinussen, Lars Morell, Christian Tony Norum, Lars Monrad Vaage,Marianne Wiig Storaas, Tyra Tingleff, Ingrid Toogood, Sveinung Unneland, Apichaya Wantiang, Jorunn Hancke Øgstad, Munan Øvrelid

«Why are conceptual artists painting again? Because they think it’s a good idea.» Denne kunstteoretiske vitsen ble formulert av den nederlandske kritikeren Jan Verwoert i et essay i 2005, og skulle vise seg å være en svært god pekepinn for hvor kunsten da var i ferd med å utvikle seg.

De siste ti årene har maleriet vært viet en enorm «fornyet» oppmerksomhet også i de deler av kunstfeltet hvor man lenge ikke var «interessert» i maleriet som kunstform. Fra rundt 2007 eksploderte fokuset på maleriet, både markedsmessig og kritisk. Mye av det som ble skrevet ble relatert til forestillingen om «crapstraction» og «zombieformalisme», uttrykk som ble gjort allment kjent via den amerikanske kritikeren Jerry Saltz i 2014. Her var det snakk om nonfigurativt maleri av ofte lav kvalitet, gjerne utført av kunstnere som ikke tidligere hadde hatt sitt virke med maleriet som uttrykksform. Maleriene ble produsert i store, lett omsettelige serier og pumpet ut til stadig høyere priser fra galleriene, ofte i kombinasjon med utstrakt «flipping» i auksjonsmarkedet.

Også i Norge så vi i denne perioden at maleriet som kunstform var gjenstand for en økt interesse, og Nasjonalmuseet presenterte blant annet utstillingen «An appetite for painting» i 2014. Her var det imidlertid fremdeles viktig å rettferdiggjøre maleriet via «konseptuelle» argumenter, og om «appetitten» var tilstede så var den kanskje ikke spesielt glupsk.

Parallelt med kunstfeltets skiftende trender og strømninger, er det etter hvert blitt tydelig at maleriet som sådan er høyst motstandsdyktig mot alle reduserende forsøk på å lese det inn i de til enhver tid «relevante» kunstfaglige problemstillinger. Det er kanskje fristende å si at «maleriet» består uavhengig av oppmerksomheten det vies og til tross for dets publikum. Snarere består det på grunn av en helt annen gruppe, nemlig malerne selv. Og da gjerne de som er «malere», og ikke «kunstnere som maler» fordi det er en god idé. «Olje og Begjær» er en utstilling der vi ønsker å fremheve et utvalg innen denne konstante strømmen av maleri som tillater seg å være maleri, uten å unnskylde seg via koblinger mot kunstfeltets øvrige diskurser.