I en scene fra video-essayet Impressions of Topography av Jon Benjamin Tallerås blir vi presentert for følgende påstand av en luekledd kar oppe på taket av et industribygg i Oslo Øst: «Vi setter de visuelle kodene vi kjenner høyest. På samme måte som et språk vi forstår lettere gir en følelse av tilhørighet, enn en mystisk gurgling: ZANG-ZANG-TUMB-TUMB-ZAANG-TUUMB- TUUMB-ZANG-ZANG-TUMB!».

De visuelle kodene det siktes til er Oslo by sine mange tegn, slik de er dokumentert, oversatt og parafrasert av Tallerås gjennom flere års virksomhet. Noen av dem er utilgjengelige, noen gjenkjennelige. De har til felles at de er krevende å forstå uten innsidekunnskap: taktile oppmerkinger for synshemmede, anleggsarbeideres markeringer, taggerens aggressive rissing 
og lekne spraying. Vi finner dem i avsperrede anleggsområder. På t-banestasjoner og søppelbøtter. I nødutganger, bakgårder og branntrapper. I tilfeldige ikke-rom oppstått mellom ellers rasjonelt utformet bygningsmasse. I Tallerås’ prosjekt insisteres det på et intimt nærvær med denne delen av byen, som aldri vises i utviklerne sine visjoner — visjoner der alt er avklart og alle er enige, like og fornøyde.

Forskyvningen av oppmerksomhetens hierarkier føyer seg inn i en poetisk posisjon, som står i forhandling mellom mennesker og strukturene som påvirker oss. I en billedserie som Studier (adjø Rådmannsgården) finner vi Tallerås casual kledd. Klatrende, sluntrende og utforskende i byens små kroker og hulrom. Som en deltager i en psykogeografisk øvelse. En ensom parkourist, tyv, tagger, eller Baudelairesk flanør. Sysler der uglesett adferd ser ut til å hensette utøveren i kontemplativ dybde. Adferd som både fenger og utelukker. Krever noe annet av oss enn en typisk kost/nytte-rasjonale, eller moralistiske slappe fordommer — «hva i all verden er det han driver med? Er han på jobb, eller er han gal?».

Tross dragningen mot det absurde bedriver Tallerås ingen avantgardistisk agitasjon. Intet hærverk eller vold. Det er ingen karnevalesk utbasunerte provokasjoner. Ingen onomatopoetisk konfrontasjon (Zang Zang-Tumb-Tumb-Zaang-Tuumb-Tuumb-Zang-Zang-Tumb!). Tallerås behandler derimot byen med en form for uventet ømhet og varme. Som om tankene den vekker i ham må gjengjeldes med kunstnerisk oppmerksomhet, og en bearbeidende varsom hånd. Normbruddet og kritikaliteten kommer subtilt til syne i den hvileløse letingen etter inntrykk og særegne verdier. I samlingen på utsikter fra hustak. Og i insisteringen på at erfaringer som snok i bystrukurens randsoner er verdt vår oppmerksomhet.

Ved hjelp av fotoapparat og selvutløser omdannes Tallerås’ tilstedeværelse til et kartotek av bevegelser. Med dette har vi et vindu til den urbane mellomtilstanden han har hensatt seg i. Vi kan også delta i en undersøkelse av fotografiets muligheter. Som fortellerverktøy, kunstobjekt og samtalerom. Bilder-i-bildene indikerer at hele områder av byen er utforsket og introduserer et handlingsforløp i fotografienes ellers frossede utsnitt. Vi leser verkene som sammensatte fortellinger, ikke utelukkede studier av de avbildede øyeblikkenes forseringer; av bestemte gelendere eller hushjørner. Dokumentasjonen av kunstnerens fysiske møte med arkitekturen er endt opp i lagvise materielle fremlegg, der rammer, bakgrunner, sokler og motiv inngår i et felles estetisk forbund. Som tidsvitner fra byens underbevissthet.

Den fabulerende overgangen fra byrom-via fotografi og collage - til skulpturelt objekt og tilbake igjen, unndrar seg etablert fortolkning og kategorisering. I motorvegen midt mellom augene, storbyen i mellomgolvet inviteres vi i stedet til å delta i grublingen: Er verkene skulpturer, dokumentasjon eller selvportretter? Er vi nå deltagere i mellomrommets subkulturelle sekterisme, eller bør vi forlate dette rommet og selv gå ut i gatene? Bør vi oppsøke det video-essayet omtaler som «andre former for begjær»? For å finne ut om det «er mulig å komme seg over det gjerdet der, og ikke mist hva som skjuler seg bak her…»?

- Tarald Wassvik