Et sentralt forhold i det klassiske maleriets sjangerhierarki er forskjellen mellom det idealiserte og det spesifikke landskapet. Førstnevnte er på sitt ypperste representert ved den franske landskapsmaleren Nicolas Poussin som representant for en tradisjon der landskapet gjøres estetisk ved hjelp av kunstnerisk bearbeidelse. Innen denne tradisjonen hentet kanskje kunstneren grunnlaget for et maleri i ett bestemt landskap, men det kunstneriske bestod i å løftedette opp på et allment og mer høyverdig nivå som kunst. På den andre siden finnes prospekttradisjonen der landskapet skulle gjengis så nøyaktig som mulig, fordi intensjonen dreide seg om selve gjengivelsen som formidling av informasjon. Prospektet ligger dermed essensielt nærmere produksjonen av kart enn det var ment som kunst. Jon Benjamin Tallerås’ bruk av Oslo som motiv kan på mange måter sies å plassere seg midt mellom disse to tradisjonene.

Et gjennomgående – kanskje det gjennomgående – tema i arbeidene til Jon Benjamin Tallerås er forholdet mellom individet og det urbane liv. Man skal ikke lese mange av tekstene som er skrevet om kunstneren før man støter på ordet flaneur. Det er ikke så rart. Gjennom kunstnerskapet har Tallerås i en lang rekke arbeider opptrådt som en som beveger seg på en nær konstant vandring gjennom byen; og med byen menes Oslo, ikke 90-tallskunstens nondeskripte «urbanitet ». Kunstnerens arbeider er spekket med iscenesettelser av Tallerås i situasjoner der han på ett eller annet vis brukerbyen, ofte på en uvanlig måte; hopppende over gjerder, spaserende langsmed t-banesporene, klatrende oppover vegger, hengende fra takrenner. I alle sine arbeider utøver Tallerås en serie sosiale lesninger av byens arkitektur, hvilket må sies å være høyst aktuelt i forbindelse med den utviklingen Oslo for tiden går gjennom.

I tre av arbeidene i denne utstillingen finner vi en helt åpenlys referanse til Caspar David Friedrichs «Vandreren», det ikoniske maleriet fra 1818 der romantikkens estet betrakter verden, forhøyet, på avstand og, antar vi, fanget i dypsindig, eksistensiell kontemplasjon. I disse fotografiene ser vi Tallerås, i to av dem stående på takene til hus som snart skal rives, kikke utover ulike panoramiske utsnitt av byen. De utsiktene vi ser, via kunstnerens figur i motivet, vil altså forsvinne fra byrommet, eller i det minste gjøres utilgjengelig. En kuriøs detalj er for øvrig at kunstneren er iført samme antrekk i alle bildene, et effektivt grep i den forstand at det gir inntrykk av at bildene er tatt samme dag, og dermed tegner opp et slags imaginært kart over bevegelsene disse stedene i mellom.

Som motiv er dette for øvrig et visst skifte fra måten Tallerås tidligere har figurert i sine egne arbeider. Fra all klatringen og balanseringen utgjør dette kanskje et skritt tilbake fra byen, til en reflekterende modus som tar plass også i selve motivet. Mer enn en distanserende fremmed figur som gjør ting vi betraktere ikke selv ville tenke på eller finne på å gjøre, blir Tallerås i disse motivene i større grad også betrakterens stedfortreder, og arbeidene utgjør dermed kanskje også en ny slags utfordring om å tenke byen som helhet, og dermed ikke simpelthen et estetisert fokus på de små detaljene som er å finne i de fleste fotografiene.

Hvis bruken av detaljer i byrommet bidro til at vi som betraktere uten vane for tilsvarende krumspring utgjorde en slags merksnodiggjøring av noe i utgangspunktet velkjent, så er det i disse arbeidene heller snakk om å insistere på å holde noe fast, å fokusere nettopp på de deler av motivet som ligger forbi figuren i motivet. I forlengelsen av dette stilles det spørsmål ved hva det er man egentlig ser, og hva denne utsikten innebærer av konkret betydning. Ett åpenlyst svar er den forsvinnende byen, eller byen i konstant endring.

For hos Tallerås er det altså alltid snakk om Oslo. Gjennom hele kunstnerskapet har fotografiene presentert mer eller mindre gjenkjennelige steder, en gjenkjennelighet som selvsagt vil variere med betrakterens geografiske tilhørighet og bevegelsesmønstre gjennom byen. De dypereliggende spørsmålene i prosjektet springer kanskje ut av nettopp denne spesifisiteten. Det handler om et konkret sted i en konkret tid. Således er utfordringen i bildene klar; hva ser vi og hvorfor er det viktig? Dermed snakker vi også om et potensielt politisk snarere enn «underfundig» filosofisk innhold.

I de vandringer vi tidligere har sett Tallerås gjøre gjennom byen har vi sett ham utfordre en slags uskreven bruksrett for byrommet, som om kysten og villmarkens allmannarettslige logikk benyttes på byen. Samtidig vet vi at denne typen bruk ofte er knyttet til ulovlige aktiviteter som graffiti. Spørsmål om hvor grensene går for ulike deler av byrom og urbane landskap, privat versus offentlig rom, og ikke minst hvilke relasjoner som eksisterer når det kommer til forholdet mellom juridiske, sosiale og fysiske konstruksjoner. Her oppstår prekære spørsmål om eierskap, både økonomisk og juridisk og mer symbolsk.

Friedrichs filosofiske vandrer er i dag en utilfredsstillende figur, en representant for en foreldet distanse. Ren iakttagelse fremstår ikke lenger som en gyldig erkjennelsesform. Fordi vi vet at den Tallerås vi møter i disse nye fotografiene tidligere har fartet rundt i byen og sneket seg opp på tak, klatret langs veggbrystninger og så videre, så har han nå kjøpt seg retten til å innta denne reflekterende posituren uten at den leses som passivt reflekterende. Om horisontene i bakgrunnen fremstår idylliske, så leser vi dem mot bakgrunnen av de tidligere mer innzoomede presentasjonene av byen på et mindre idealisert detaljnivå. Spennvidden i kunstnerskapet ligger nå mellom dette analytiske overblikket og den hverdagslige nysgjerrigheten.

En viktig del av denne utstillingen er derfor hvordan Tallerås har latt seg inspirere av byens topografi til også å gjøre inngrep og endringer i selve utstillingsrommet som stilisert landskap. Tallerås har valgt å konstruere et slags utsnitt av byen i gallerirommet. En serie små fotografier er montert som en collage som i seg selv ligger tett opp mot en arkitektonisk presentasjonsform, og bildene så å si aper det terrenget de samtidig er ment å skulle dokumentere.

Et annet og mer radikalt grep gjøres ved å endre ett av de grunnleggende kjennetegnene ved QB som galleri, nemlig hvor lett det er å se utstillingene fra gaten. Det er kanskje et ironisk grep at en utstilling som i så stor grad handler om byen utenfor i så stor grad lukkes inne, men nettopp i dette grepet oppstår et krav til betrakteren, eller den potensielle betrakteren, om aktivt å engasjere seg for å kunne inngå i dialog med utstillingen. Publikum inviteres nærmest til å bruke utstillingen slik Tallerås bruker byen.

Anmeldelse: Et eget tak (Vårt land, september 2018)