Under årets Oslo Negativ på Den gamle Veterinærhøgskolen viser Geir Moseid to nye verk. I båsen som tidligere ble brukt til undersøkelser av dyr henger to arbeider. Et fotografi og et fotogram. Fotografiet er figurativt og mørkt, fotogrammet abstrakt og lyst.

Fotografiet er et nærbilde av ansiktene til en mann og en kvinne. Kvinnens ansikt nærmer seg mannens, munnen hennes vendt mot øret hans, munnen hans lett åpen. En inhalering, ekshalering. En udefinerbar transaksjon dekket av et slør av mørke. En urolig ro fanget innenfor en stram, hard ramme. Vi trekkes mot det. Undersøkende, undrende dras vi inn i dets myke, uoversiktlige mørke.

Fotogrammet er stort, dust og soft. Lyserosa og blått. Det åpner seg opp, puster. Vipper ut fra veggen. Lekent. Lett. Vi puster. Ut.

I rommet mellom dem; et rom mellom soloppgangens lettende lys og den sorte trompets kringlete mørke står vi. I det uhåndgripelig håndgripelige, i det nære fraværet, i det virkelige uvirkelige. I møtet mellom noe uavklart konkret og avklart abstrakt. I den uendelige avstanden som kan føles mellom en selv og en annen, selv om man fysisk sett er så, så nær. I den følbare nærheten til en solnedgang, selv om den er så, så langt borte.

Det er en tålmodighet i arbeidene til Moseid som gir betrakteren en ro til å stå stille, samtidig en nerve som pirrer hjernen til å lete og leke. I den insisterende åpenheten gis sinnet en anledning til å vandre. Vi vandrer i det som er og har vært; følelser og historier vi bærer med oss. Vi vandrer inn i noe nytt; inni nye tanker, refleksjoner, inn i nye rom.

Kristian Skylstad spør avslutningsvis i essayet Have you ever swam in virtual waves?, skrevet i forbindelse med Moseids utstilling Undertaking i 2019; «Can you face the endless sky? Can you face the pain of the other? Are you ready to embrace the violence of today? Are you willing to pick up a sufferer from the pavement? Have you ever seen into the eyes of a child and felt awe? No? You’re not alone. So I ask you again. Have you ever swam in virtual waves?”

Passasjen både slipper fri og fanger opp en begripelig ubegripelig følelse som oppleves relevant i møte med Moseids verk. Slik maler Skylstad med ord potensialet som ligger i Moseids verk. Deres evne til å åpne opp og inspirere sinnet til å skape noe nytt som ikke ekskluderer, men som går sammen med, ikke i stedet for, men ved siden av. Noe mer helhetlig og samtidig sammensatt blir skapt i dette rommet, og vi blir invitert til å legge noe til.

En lengsel etter det følbare, etter tilstedeværelse, finnes i Skylstads tekst. Den samme lengselen er til stede i Lara Konrads tekst skrevet til Moseids separatutstilling move closer, som i skrivende stund henger på Melk. Konrad skriver i teksten, som er en vandring i landskapet mellom Moseids verk og eget liv; «The woman knows too well the trajectory of moving from thought into being, into feeling. Until fairly recently, she was only mind».

Med setningen oppsummerer Konrad en stor og motstandsfylt menneskelig reise med en setning som flyter så lett og rolig igjennom oss at den nærmest ikke merkes. Når vi vandrer i rommene i Moseids arbeider, i rommene mellom arbeidene, kan vi finne oss selv balanserende i skjæringspunktene mellom de tre tilstandene Konrad beskriver; mellom tenkende, tilstedeværende og følende. Verkene hans legger til rette for en øvelse for oss som betrakter, en ufarlig øvelse i en av livets mest utfordrende danser, hvor vi kan falle inn i gamle mønster, men kanskje og få øye på dem, skape noen nye og kanskje med nok øvelse, slippes fri.